”Ikke gi deg!… Ikke gi deg!…. Kom igjen!!” roper hun mot oss. Hun skriker ikke. De fleste spinninginstruktører skriker når de skal tyne ut det siste. Tone roper, med et smil. Hun gir alt selv også. Er det mulig?
”Når det kjennes ut som hjertet kommer ut av brystet, når du svir i lungene og du får blodsmak i munnen og får lyst til å gi deg – da er du der du skal være!” forklarer hun, fortsatt ropende. ”Dette er bra!” Hun stopper midt i tråkket, skrur ned musikken et øyeblikk, ser ut over salen og roper smilende: ”Ja, kom igjen! Dette er bra!”

Og midt i timen slår det meg at hun har rett. Jeg skjønner hva hun sier. Hjertet må presses for å bli sterkere, lungene må tynes for å få større kapasitet. Det er sånn det er. Det gjør vondt. Og det gjør godt.

Jeg reflekterer over dette mens pulsen fortsatt er 90% av maks. Tenker på det, og begynner å smile jeg også. Jeg tenker på at jeg har det sånn i livet mitt og at det er det samme med hjertet i relasjoner og reaksjoner i ulike situasjoner. Tenker på situasjoner jeg føler meg urettferdig behandlet. Tenker på skuffelser. Hvorfor må jeg alltid tilgi og strekke meg? Hvorfor føles det sånn? Tenker på at det gjør vondt, men at det kan gjøre noe godt med hjertet.

Paulus var testet i dette, og han trente stadig på å utvide hjertet sitt:
”jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet,”

Jeg gir meg ikke, men nå er timen heldigvis over.