Jeg inngikk en avtale med en kollega. Vi skulle de nærmeste månedene besøke folk vi ikke hadde besøkt på lenge, eller kanskje aldri hadde besøkt før. Utgangspunktet var en samtale om at vi rett og slett er for lite flinke å besøke mennesker fordi vi tror de er så opptatt, eller vi bare utsetter det, eller eller. Under en festlig middag er det lett å komme opp med nye prosjekter og ha høye ambisjoner. Vi har ikke vært så flink å følge opp om vi har holdt dette løftet, men jeg synes fortsatt det er en god idé.

Det hender jeg besøker folk jeg ikke har besøkt før. Til og med uten at de har invitert meg. Det er ikke så vanlig, men heller ikke så dumt. Fra stuevinduet mitt kan jeg se noen utrolig flotte hus. Skal tro om de noen gang får besøk av andre enn sine rikeste venner eller familien? I det ene huset bor det en liten jente, det vet jeg. Hun er kanskje 7-8 år nå, og jeg snakket med henne for et par år siden. Hun er enebarn, foreldrene er veldig hyggelige og de bor i et kjempesvært hus. Jeg kunne kanskje besøke dem?

Carola Häggkvist fortalte at hennes far av og til gikk på alders- eller sykehjemmet og spurte hvem som ikke hadde fått besøk på lenge. Så gikk han og sang for de personene.

En gang, forteller Jesus, skal noen få høre disse ordene:
”For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.”