Jeg har vært i Bangladesh. Det ga meg en underlig følelse å bo på et luksushotell og observere barn som løp barføtt blant skurene 20 meter fra vinduet mitt. Der bor de på elvebredden, delvis på sandbanker i elven. Det hadde vært tørke en periode, og da skjer det at de bygger i elvene. Gamle Dhaka har den største befolkningstettheten i verden. Det bor ca 80.000 mennesker per kvadratkilometer.  Om vi lager en graf hvor vi sammenligner det med Norge, kommer vi ikke med på diagrammet en gang. De bygger i elvene, og så kommer flommen.

Det er ikke mange som tigger, for det er en skam å tigge. Man skal jobbe for pengene. Et lite bord med en symaskin på fortauet, en stol og et speil blir en frisørsalong, og langs elvene båter med all slags frukt og varer som fraktes til torget. Alt søppel blir finkjemmet for ressurser. Snakk om resirkulering. Norske renholdsverk kan bare reise på studietur med en gang. Så når jeg vet at de i Dhaka lever på kanskje 2 dollar dagen i snitt, så setter det mitt liv i perspektiv. Verden er urettferdig.  

”Hvis velstanden øker, så knytt ikke ditt hjerte til den.”
Han som sa dette visste hva han snakket om. Han var veldig rik, men han hadde også en kamp for å holde fokus. Han hadde stadig krig og fiender som ville gjøre ende på ham. Kong David blir kalt en mann etter Guds hjerte. Jeg kan med andre ord ikke påstå at rikdom er galt i seg selv. Men jeg kan se at det har sine utfordringer, og jeg forstår hva David skriver.

«For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.» sier Jesus.