Jeg har litt gullfiskhukommelse når det gjelder film. Jeg glemmer innholdet, handlingen og plottet ganske raskt etter at jeg har sett den. En av mine svogere er på samme måte. Vi er billig i drift. Vi kan se de samme filmene på nytt og de er like spennende hver gang. Jeg er bedre på ord. Jeg kan huske hva som blir sagt. Spesielt de tingene som gjør inntrykk naturligvis.

Selv om jeg husker mye av det som står i Bibelen så leser jeg stadig i den, og finner stadig nye ting. Noen ganger går det opp for meg at ikke alle gjør det. Det finnes sikkert mange mennesker i dette landet som ikke har åpnet Bibelen siden det ble gjort under tvang i femte klasse. Men man tror man vet hva som står der, og det blir det interessante diskusjoner av. Litt som å høre barn diskutere i barnehagen. Det er utrolig morsomt.

Lille julaften i fjor var det et innslag på lokalradioen. De hadde vært i barnehagen og spurt barna om julen og hvem Gud er og sånt. Hvem er Jesus? ”Det er barnet til mammaen til Jesus.” svarte den lille jenta. Hun hadde skjønt noe.

De siste månedene har jeg tenkt på hvordan Jesus tok oppgjør med de religiøse lederne. Når jeg leser det nøye, så ser jeg at han ikke tar oppgjør med dem fordi de var ledere, men på grunn av de tingene de lærte og påla folket. Han klikket i vinkel, som vi sier i Bergen.

”Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg! Likevel vil dere ikke komme til meg så dere kan ha liv.”

Det handler om ordene. Men egentlig ikke.