Vi bodde noen venninner sammen for en del år siden. Vi var ikke overdrevent ryddige av oss, men vi ordnet og vasket når det virkelig trengtes. En gang var det krise. Min venninne hadde mistet A-planen. Det var ikke mulig å finne den igjen. Vi finkjemmet leiligheten. Å miste A-planen (altså filofaxen eller almanakken) var for henne som å miste en iPhone i dag. Der var alt. Det endte med at hun måtte kjøpe ny og mer eller mindre begynne livet på nytt.

A-plan er et godt ord. Det beskriver hva man prefererer, hva man har høyest på ønskelisten og vil prioritere. Hvis det skjærer seg er det imidlertid tid for plan B. Og det er her ordspillet begynner. Jeg tenker på bønn. Mange mennesker, også en del av oss som hevder vi tror på Gud, ber til Gud først når det er krise. Når plan A ser ut til å skjære seg, eller når man tenker at alt håp er ute.

Dette skjer selv om Bibelen gir tydelige løfter i forhold til å gjøre ting motsatt, altså begynne med å henvende seg til Gud. Hva betyr det for meg, tenker jeg noen ganger, og noen ganger lurer jeg på om jeg evaluerer meg selv mer enn Gud gjør.

Men hører Gud? Jesus sier det sånn:
‘Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.’

Plutselig kan A-plan bli B-plan, eller plan B likevel ende opp som plan A.

Vi fant forresten A-planen; bak sofaen, noen måneder senere.