Jeg hører om folk som er på sykehuset og får utblokket blodårer i hjertet. Det kan være spørsmål om liv eller død. Ikke det at jeg tror jeg har bruk for det nå, men jeg fant denne forklaringen i en artikkel om utblokking: ”De tre hovedblodårene (kransarteriene) som ligger utenpå hjertet, og som forsyner selve hjertet med blod, kan utblokkes. Etter utblokkingen kan blodet igjen passere som normalt, og du blir kvitt anginasmerter. Også en akutt tilstopping og et truende infarkt kan utblokkes hvis du kommer raskt til behandling.”

Noen ganger blir det trangt i hjertene. Jeg merker det selv og jeg ser det hos andre. Det er liksom ikke plass til mer enn en selv, sine egne behov og kanskje de aller nærmeste. Vi har ikke kapasitet til å tenke på mer enn de nærmeste tingene. Noen har mistet litt perspektivet, håpet og romsligheten. I stedet sniker skepsisen seg inn, forutinntatthet og gjerrighet. Trangsyntheten dominerer. Hva har skjedd? Hvorfor er det sånn? Har vi spist feil mat, har vi hørt på feil ting, har vi glemt å trene gjestfriheten og troen på fremtiden?

Det verste er at det går utover en selv. Når man forsøker å bare ta var på seg selv, så blir det en snare for sitt eget ve og vel. Ved å bare sitte i seg egen sofa og spise fet mat ender man opp med at det blir trangt i blodårene. Det begynner å bli problematisk for blodet.

På samme måten som vårt fysiske blod må flyte fritt, må også kjærligheten få flyte. Bibelen sier:
”Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss.”

Jeg må sørge for åpne årer og det er godt å vite at det kan fikses når det begynner å bli trangt.