I det man omtaler som beste praksis innen faget innkjøp og anskaffelse, omtales blant annet kravspesifikasjonen. Dersom man skal inngå en større kontrakt og gjøre større innkjøp, ber man om tilbud på en leveranse. For å skape reell konkurranse må kravspesifikasjonen være slik at man får inn tilbud det går an å sammenligne.

I tradisjonell praksis har mange gått i fellen av å være for detaljert i kravspekken. Hvis man skal kjøpe nye firmabiler, har man sagt at man vil ha varebiler med 1,8 l dieselmotor, de skal være røde og av merket Peugeot. Da har man låst seg ganske mye til visse leverandører. Det blir derfor betegnet som bedre praksis dersom man klarer å definere behovet som skal løses så godt som mulig, uten å beskrive løsningen. Da vil leverandørene kunne tilby sine alternativer på en friere og muligens mer genial måte. Man kan risikere å få bedre tilbud og produkter enn hva man hadde fått hvis man selv skulle finne løsningen.

I stedet for å si at man trenger brune gore-tex sko, kan man derfor si at man trenger godt fottøy som skal holde en varm og tørr på beina, de skal være holdbare, ha godt design og kunne brukes i røft terreng. Så kan det jo komme gode alternativer man ikke kjente til.

Gud sier vi kan be om det vi trenger, og vi bør beskrive behovet så godt vi kan. Erfaringen tilsier imidlertid at det ikke alltid er nødvendig å beskrive hele løsningen. Han er suveren på leveranse.

Enken i Sarepta var nesten tom for mat. Skulle hun bedt, hadde hun sikkert bedt om brød. Profeten Elia så behovet og fikk et budskap fra Gud om en bedre løsning:

”Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt.”