Det er kjipt å føle seg utakknemlig. Det er godt å være takknemlig.

Jesus helbredet 10 spedalske. De sto på lang avstand og ropte om hjelp. De hadde ikke lov å nærme seg folk. Jesus ba de gå og vise seg for presten. Det var det de skulle gjøre om sykdommen endret seg og for å kunne bli erklært friske. På vei til presten ble de fullstendig friske. Alle 10. Da står det om en av de, 1 av 10:
«Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt helbredet. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham.»

Hva skjedde med de andre? Tok de det for gitt? Det skulle bare mangle at de var friske? Det var så urettferdig at de hadde vært syke? Hvorfor viste de ikke takknemlighet? Glemte de det? Hadde de dårlig oppdragelse?

Det er så mye i livet mitt jeg har grunn til å være takknemlig for. Ikke bare de ekstraordinære tingene. Ikke bare overraskelsene. Ikke bare de situasjonene som får meg rørt. Men der er lange lister over mennesker, opplevelser, goder og ting som jeg bare har all mulig grunn til å være takknemlig for.

Jeg vil ikke ta det for gitt. Det er ingen selvfølge. Og uansett om jeg kan tenke at det er en selvfølge, at det skulle bare mangle, så er jeg takknmelig. Jeg er takknemlig for det mennesker gir meg av opplevelser, fellesskap og nærhet. Jeg er takknmelig for det som fungerer i jobb og fritid. Ting som går bra. Jeg er takknemlig til Gud for en visshet dypt i hjertet om at han har kontroll. Jeg er takknemlig for en fred som overgår all forstand.

Jeg vil uttrykke det, sette ord på det og la både mennesker og Gud høre det: Takk!