’Jeg trenger ikke dette nå.’ tenker jeg i mitt stille sinn. ’Dette er mer enn jeg kan takle.’ Men jeg har ikke noe valg. Jeg er et voksent, ansvarlig menneske som ikke stikker av når problemene melder seg. Lite konfliktsky, vil noen si. Men på ingen måte ute etter konflikter.

Noe av det verste jeg vet er å bli misforstått, mistrodd eller urettferdig behandlet. Når jeg innser at jeg kanskje selv har vært uforstandig, kan jeg likevel begynne å ane hvorfor jeg blir misforstått. Og samtidig blir jeg matt av at det skal være så vanskelig å kommunisere.

Det koker ned til at jeg må håndtere kommunikasjon, konflikter, mulige misforståelser og andres uvitenhet med visdom, kløkt, overbærenhet, ydmykhet og visdom. Etter en liten nedtur, pleier jeg derfor å komme til overflaten igjen. Det skjer som regel først når jeg har bedt til Gud og har tenkt på noen av de prinsippene og tankene som han har. Tanker som er høyere enn mine. Da skjer det at jeg får tak i selve nerven i problemet, og ikke så rent sjelden ser jeg til min fortvilelse min egen feilbarlighet og tilkortkommenhet. Er det mulig? Er jeg ikke så fortreffelig som jeg trodde? Gjør jeg feil? Søren òg.

Da er det jeg vender det andre kinnet til. ’Jeg tok den første smerten, hvis det hjelper deg å såre meg en gang til, så får du gjøre det. Her er jeg med et åpent ansikt – vendt mot deg.’ tenker jeg i mitt stille sinn. Jeg snakker ikke om vold og mishandling. Jeg snakker om hvordan vi tåler hverandre og elsker hverandre.

Jesus utfordrer meg skikkelig;
”… velsign dem som forbanner dere og be for dem som krenker dere. Slår noen deg på det ene kinnet, så by fram det andre også.”