It started out with the cocktail party effect. We were sitting in a crowded noisy room. The evening before had been a blast; my sister’s wedding party. Now people were chatting, drinking loads of coffee, saying good bye and just having fun. Kids were running all over. The cocktail party effect is described as being the ability to concentrate and be attentive in a conversation under such circumstances. One of my other sisters was sitting at the table 100 % focused on our conversation.
Suddenly another phenomenon occurred. My sister said: “Arggh!” put down her coffee, rose from the chair and rushed out. The rest of us then became aware of the reason for this body language; from somewhere down in the basement in this fairly big building we could hear a young girl’s voice. “Finished!!” She was shouting at the top of her voice. Apparently she was in the bathroom. Her mother took action.
And two things hit me: The little 4-year-old’s confidence that somebody would come to her rescue. Maybe an uncle, aunt or of course her mommy. She just had to shout loud enough and keep on until something happened. The next thing was the ability of a mother to hear the kid’s voice through all the noise. In a cocktail party you would also be able to hear your own name mentioned a few meters away even if you’re totally focused on another group of people.
Have no doubt. Even if you think God is busy he still will listen and come to your rescue. The Psalm describes a person being confident in God’s love;
“He will call on me, and I will answer him;
I will be with him in trouble,
I will deliver him and honor him.”
Dette minner meg på noe jeg har tenkt å blogge om, nemlig hvor høyrøstet nordmenn har blitt på steder hvor man helst skal bruke «innestemmen»- som man sier i barnehaven. Jeg gikk i tenårene et kursus ved Statens Gymnastikkskole, og der hadde de lagt inn et fag som jeg ikke husker navnet på, men som handlet om god folkeskikk. Vi lærte f.eks. hvordan man skulle gå inn i en benkerad i kinosaler og teatre når man var sent ute, og at man ikke skulle snakke og le så høyt på restaurrant at man sjenerte de som satt ved nærmeste bord. Vi har en favorittrestaurrant på Tenerife, – god mat, nydelig musikk med riktig volum, fantastisk service og linservietter. Det er herlig å sitte der helt til det kommer en engelsk familie med flere voksne og barn som prøver å overdøve hverandre for å bli hørt. Jeg har merket meg dialekten. Beklager å måtte si at norske damer ikke er det spor bedre. De roper for å markere at det våset de sier er viktig, og så ler de skingrende høyt og uartikulert. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, og det har noe med årgangen å gjøre. Et annet eksempel: I Stuttgart har de en fantastisk bierstube hvor man sitter på benker ved langbord. Den heter Königshof og har tradisjonellt messingorkester som spiller sanger alle kjenner og synger med. Der skal det spilles og synges og drikkes Dinkelacker, det beste ølet jeg har smakt, og der koste jeg meg en hel kveld uten pent dressede servitører og linservietter. De som bar øl var damer i bunad.