For de som husker tiden det bare fantes en TV-kanal i Norge, finnes det en felles kulturarv som gir mange gode assosiasjoner og referanserammer. Barne-TV, lørdagsunderholdning og detektimer har formet oss mer enn vi liker å tenke. Hvorfor er noen skeptisk til å kjøre inn i store garasjeanlegg? Derrick hadde mye skyting slike steder. Hvorfor vet vi hva  ”I dag skal vi se gjennom det buede vinduet” betyr? Vibeke Sæter tok oss med på fabrikkbesøk på Freia sjokolade og lignende. En hel generasjon har angst for Pompel og Pilt, men synger ”Puss, puss, så får du en suss” under tannpussen.

”Bit for bit” kom på slutten av 70-tallet. Roald Øyen prøvde å sette oss fast. Bilder ble vist, med små biter i gangen, og det var om å gjøre å finne ut hva man så. Senere har det blitt ”Beat for beat” og Ivar Dyrhaug piner oss gjennom evinnelige musikalske krumspring.

Jeg er glad det finnes flere kanaler. Jeg er mest glad for at det finnes en av-knapp. Men av og til er det fint å la seg underholde. I ”Bit for bit” fikk vi se biter det opplagt skulle være mulig å kjenne igjen. Gjenkjenning og referanserammer.

Jeg tror vi ser biter i det virkelige liv også. Noen biter ser vi hvor hører til. Noen biter har vi ikke helt forstått enda. Noen har sett det store bildet og har lett for å kjenne igjen bitene.

Jeg jobber med å forstå bitene. Noen ganger ser jeg de klart, og noen ganger ser jeg også det store bildet.

”Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.”