’Er det mulig?’ Jeg kom ut av bilen og så at dekket var flatt. Uvisst av hvilken grunn. Parkert i andre etasje på et parkeringshus, på vei til et møte, og dekket var flatt. Jeg hadde heldigvis noen minutter så jeg kunne ringe etter hjelp. Nymotens biler har ikke reservehjul, men de har skum og kompressor.

Jeg tester kompressoren. Tilsynelatende ingen effekt. Jeg konkluderer med at hullet må være stort. Veihjelpen tilkalles. Veihjelpen er like borti gaten tydeligvis, for noen minutter uti møtet, ringer den hyggelige hjelperen. Han finner hullet, plugger det, bruker kompressoren min. Jeg kan fortsette møtet mitt. Alt over på en liten time.

Noen ganger ordner ting seg overraskende bra. Jeg forventer kanskje masse stress og styr fordi noe har gått litt på tverke, men så er bare hjelpen der. Andre ganger er det selvsagt ikke så enkelt. Men de gangen det går som smurt, føler jeg at velferdssamfunnet, forsikringsordninger og service lyser mot meg. Jeg setter mer og mer pris på folk som bare fikser og ordner ting. De som gjør at ting blir ordentlig. De som holder orden. Kanskje jeg skal bli mer ordentlig jeg også?

’Når nøden er størst er hjelpen nærmest’, heter det i ordtaket. Jeg vet sannelig ikke hvorfor det sies på den måten, men noen ganger stemmer det. Det er litt som en venn sa til meg en gang for mange mange år siden; ”Menneskets nullpunkt er Guds utgangspunkt.”

Gud trenger ingenting i utgangspunktet. Han skaper av ingenting. Han fikser ting som ikke kan fikses. Han og hans engler er som en gigantisk Viking Redningstjeneste og de kan fikse alt.

”Han som virker i oss med sin kraft, og kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår,”