Nylig gikk jeg på tur på Ulriken. På veien opp møtte jeg noen som så ut til at de ikke var så vant til å gå i bratt terreng. Mannens bein skalv tydelig da vi passerte hverandre. Det kan naturligvis være at de hadde gått hele vidden først (turen fra Fløyen til Ulriken), men det var uansett tydelig at det nå begynte å røyne på. I tillegg så det ut til at de var noe uvant med ulendt terreng.
Som barn lærte vi å hoppe fra stein til stein. Vi løp fra sæteren, vi sprang rundt i skogen. Vi lærte oss å se fremover når vi skulle hoppe. Du må vite hvilken stein du skal treffe etter den du er i ferd med å tråkke på. Klarer du å holde en viss fart, vil det også gå bra om noen av steinene er litt løse. Du lander ikke med all kraft på ett sted, for det blir bare et trinn på veien.
Så skulle jeg lære å kjøre bil. Når jeg ser langt fram, vil blikket også fange opp det som er rett foran bilen og det som skjer på sidene. I tillegg rekker jeg å bremse når jeg ser en fotgjenger som vurderer fotgjengerfeltet hundre meter lenger framme.
I dag har jeg tenkt på dette. Tenkt på betydningen av å løfte blikket og se fremover for å takle de snublesteinene jeg har rett foran meg. Hvis jeg ser rett ned foran meg, kan jeg være ganske sikker på at jeg snubler ved nest anledning selvom jeg skulle takle den første hindringen.
Guds Ord hjelper meg å tenke og se langt fram. Jeg lar det påvirke meg.
«Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.»
Bibelref: Sal 119,105