De siste dagene har jeg reflektert over hvordan jeg egentlig har forventninger på ulike områder i livet. Jeg ønsker å lykkes med alt. Hvem gjør ikke det? I perioder klaffer ting og andre ganger er det noe som skjærer seg. I alt søker jeg forbedringer og nye mål. Jeg snakker ikke om perfeksjonisme, men om ønsker og mål som blir nådd eller ikke nådd, eller resultater som tilsynelatende lar vente på seg. Det finnes mange eksempler, både på seire og nederlag.

Jeg har en tanke som gjennomsyrer det hele: Jeg tror på Gud, på hans velsignelse og hans hjelp i livet. Ingenting kommer gratis og likevel er det gratis. Jeg tror at Gud vil at vi skal ha det godt. Jeg tror at han kan og vil helbrede, og at han vil at vi skal ha god helse. Det er noe som gir meg frimodighet til å be når sykdom rammer. I det siste har jeg vært med å be for alvorlig syke mennesker. Jeg tar ikke god helse for gitt. Jeg har forventninger til å få være frisk, og jeg tror at jeg kan be om god helse. Men jeg tar det ikke for gitt. Jeg er takknemlig.

Jeg er dypt takknemlig for de mange tingene som går bra i livet og at jeg kan oppleve å ha et godt liv. Samtidig strekker jeg meg videre og setter mitt håp til en som er større og som har enda større tanker for livet og fremtiden enn det jeg har.

Jeg er glad og takknemlig for alt jeg har blitt gitt – men jeg tar det ikke for gitt.

”Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.”