Cathrine Kieu Trang Bui, skrev i et innlegg i Aftenposten 1.oktober 2011:
‘Jeg skulle ønske at folk skjønte at det å tro er en berikende og givende livsstil på lik linje med et aktivt liv med mosjon og idrett. Vi prøver og feiler. Fordi vi kristne etterstreber et ideal, tror mange at vi fordømmer de som ikke gjør det samme…. Vi er ikke hyklere fordi vi tror på noe, men gjør noe annet, vi er bare mennesker som prøver og feiler.’

Cathrine har et poeng. Hun søker respekt for sin katolske tro og hun ønsker at det ikke skal være et tabu å snakke om eller ha en tro. Har det faktisk blitt det? Har samfunnet vårt gått fra å være en kristen nasjon til å bli en liberal kultur som respekterer alt annet enn det få faktisk ha en tro? Det er i såfall på tide å gjenreise respekten for de som tror på noe og som praktiserer sin religion.

Jeg møter mennesker i min egen generasjon som innrømmer at de vet lite om kristendommen. Hvordan kan det ha skjedd? Har vi sovet i timen? Når statistikken viser at foreldre i dag rangerer «tro/livssyn» langt ned på listen over hva de synes er viktig å formidle til barna, blir jeg betenkt. Ikke fordi jeg nødvendigvis forventer at det skal ligge øverst på listen, men fordi jeg tror at du ikke gir barna et reellt valg hvis de ikke får vite hva det handler om.

«Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om.»
Setningen er hentet fra Peters frimodige tale på pinsedagen. Han sier at vi er vitner. Det er ikke et tabu å snakke om tro. Det er både naturlig og viktig – og på høy tid å gjøre det.