«Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring…» Sangen fra søndagsskolen kverner i hjernen min. Jeg tenker på livets stomer. Jeg observerer mine venners stormer og reflekterer over mine egne. Tenker på hvor heftig livet kan være mange ganger. «Det er merkelig dette livet,» sier vi ofte. Når solen skinner og fuglene synger, kan livet nytes i fulle drag. Dessverre er det ikke alle som klarer det heller, men lar bekymringsskyer alltid henge i nærheten.

«Vi er som sommer og vinter. Hun er en sommerfugl.» Min gamle venn, snakket om seg og sin kone. Hun så lyst på det, mens han tenkte lett tunge tanker. Han dro på gamle historier og erfaringer og stadig fikk de spillerom i nåtiden. Han er død nå, men jeg har ofte tenkt på han og hans inderlighet, men de tunge skyene fikk ofte prege sinnsstemningen.

Når det stormer i livet, er det best å sitte stille i båten. Som barn lærte vi at bare en skulle reise seg i gangen om vi var ute i en liten båt. Det var viktig å holde stabiliteten ombord. Med litt bølger og vind blir det enda viktigere å forholde seg rolig.

De faktiske forhold i livet kan være dramatiske. Det kan oppstå situasjoner man ikke er forberedt på og hendelser man ikke var forberedt på å takle. Da kan det være avgjørende å holde seg i ro og la troen i hjertet komme frem. Vi er skapt for å tåle mye, vi mennesker, men vi er også skapt i en relasjon til en som er større enn oss – en som kan hjelpe når tankene blir uhåndterlige og uroen kommer. Med hans hjelp kan vi få det som Bibelen kaller et grunnfestet sinn.

«Du er sterk om jeg er svak, hjelper meg ta nye tak. Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring.» Fortsettelsen på søndagsskolesangen peker på hjelpen og hjelperen. Henviser til han som er sterkere enn oss. Han som er der midt i stormen. Han som kan stilne stormen.

‘Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?»‘

Kråkenes fyr