Som liten fikk jeg være med når vi skulle sette poteter. Å sitte bak på traktoren og mate potetsetteren med nok poteter slik at en og en potet ble lagt i jorden, var kjekt. Bak oss ble jorden pløyd over potetene i passelig mengde. Etter noen uker kom grønne spirer opp av jorden, og da høsten kom og vi fikk høstferie, var det på tide å grave frem resultatet. Den ene poteten var råtnet, men hadde gitt liv til mange nye, større og mindre poteter. Å plukke de store, fine potetene var også en fin opplevelse.

Det ble med poteter og litt grønnsaker i noen år, men snart var det ingenting som lønte seg. Alt var billigere på butikken. Og jeg skal ikke akkurat påberope meg grønne fingre. Grønne planter overlever bare så vidt her i huset, forutsatt at de ikke trenger regelmessig stell.

Det finnes masse prinsipper i naturen. Det finnes masse prinsipper i livet. Det finnes også masse guddommelige sannheter og løfter.

Jeg beundrer folk som investerer i muligheter som ingen andre ser. De som ser muligheter i en liten gutt med adferdsvansker. De som ikke gir opp de narkomane, eller de som sender penger til prosjekter i fjerne land. De som tar sparepengene sine og sår de inn i et annet menneske eller i en sammenheng der de tror det vil gro og bære frukt.

Om vi gir det vi har, kommer det til å lønne seg. Men den som holder tilbake, vil oppleve at alt smuldrer opp. Det finnes mange eksempler på det.

Noen ganger er det vanskelig. Det er krevende. Det er tungt arbeid. Da er det godt å vite;
”De som sår med tårer,
skal høste med jubelrop.
Gråtende går de og sår sitt korn,
med jubel skal de komme og bære sine kornband.”