Folk diskuterer hva som er selve lukten av jul. ”Det lukter jul” sier vi. Mange assosiasjoner kommer sigende når vi kjenner lukten av granbar, grønnsåpe, pepperkaker, mandardin, nellikspiker, julebrød, røkelse, sigar eller pipe. Juletradisjonene er mange og rike i et land som vårt. Vi stivpynter oss og drar i kanefart til kirken. Bilen minner i alle fall om en slede på årets snøføre.

På en kjøkkenbenk i Bergen har dramaet utspilt seg de siste ukene. På enden av benken står stallen. Der er Betlehem. Maria og Josef har vandret over hele kjøkkenbenken, fra Nasaret på veien mot Betlehem. Hver dag har yngstemann i huset flyttet figurene litt nærmere målet. Jesusbarnet er fraværende. Han er jo ikke født enda. Han er selvsagt i Marias mage.

På et gitt punkt i historien ble han født. Keiseren hadde sagt at alle skulle telles der de hørte hjemme. Ikke noe tema å være hjemme bare fordi man hadde en høygravid kone. Josef måtte til Betlehem. Det høres så idyllisk ut når presten leser det med høytidelig julestemme i kirken. I virkeligheten tror jeg det var drama og krisestemning. Fødselen er i gang. Josef løper rundt og leter etter et sted. Han er sannsynligvis villig til å betale hva som helst. Maria kjefter og smeller. Tror jeg. Hun vet jo at Gud har med dette å gjøre, så hun tror sikkert at han skal fikse noe bra. Et anstendig sted å føde, liksom.

Utenfor vinduet i Bergen laver snøen ned. I Paris sitter passasjerer på flyplassen og sliter med å komme seg hjem til jul. Det er jo ikke krise. De skal jo ikke føde akkurat.

”Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.”

Nå er de ved enden av benken. Det lukter stall.