’Vinden blæs synna, og vinden blæs norda,
lyset og skuggen er syskjen på jorda.
Sommarn er stutt, og vintern er lang.
Danse mi vise, gråte min sang.’
Herborg Kråkevik synger Einar Skjæråsens vise på radioen. Jeg begynner å tenke på naboen vi hadde da jeg var liten. Han døde for 3 dager siden. Det er trist. Han har alltid vært der, i min oppfatning. Som så mange andre i bygda som nå etterhvert ikke er der lenger.
Jeg har de ikke så tett på livet lenger, disse fra min oppvekst, men det gjør inntrykk når jeg får vite at de er borte. Og nå tenker jeg på tre personer som har forlatt dette livet bare i løpet av et par-tre måneder; En barndomsvenninne som var syk mesteparten av sitt voksne liv, en lærer som var en stor ressurs for musikklivet i bygda, og så denne litt ensomme naboen som ikke gjorde så mye av seg i dette livet. Veldig forskjellige liv og veldig trist at de er borte.
’Somme er fattige, somme er rike.
Bare tel slutt er vi jamsis og like.
Vegen er lystig, og vegen er vrang.
Danse mi vise, gråte min sang.’
Og igjen slår det meg hvor lite de materielle tingene betyr. Det er liksom ikke huset, bilen eller interiøret som betyr noe når jeg tenker på disse personene. Men jeg ser sporene de har satt. Jeg bevarer minnene og de gode tingene de har gjort og sagt. Det er en fin ting å lyse fred over minnet.
David ber;
”Lær meg, Herre, å kjenne min utgang,
mine tilmålte dager, hvor få de er,
så jeg kan skjønne hvor forgjengelig jeg er.”
Og det usynlige varer evig.
Foto: Erlend Krumsvik, www.naturlegvis.no
Fint beskrivelse, synes jeg. Godt å ta vare på de gode minnene. 🙂
Jeg vokste også opp på landet. Det er merkelig hvordan mennesker og episoder trer skarpt fram når man blir eldre, gammel. Her er et bilde: Far står ved vinduet ned mot Randsfjorden og røker krokpipe mens han betrakter mor som kommer opp bakken med en balje vått tøy og en øks. Hun har vasket klær som hun skrubbet på vaskebrettet, og har vært nede på isen hvor hun har hugget hull med øksa og skyllet tøyet i det iskalde vannet. Noe av det er gardiner som far har gitt ett brunskjær med røyken fra karva blad. Det er den type bilder jeg får en klump i halsen av, men heldigvis er de lyse og gode minnene fra barndomme på lande i flertall.