Hvem ber du til?

«Jeg ber av og til.» sa Siv Jensen i et intervju i Dagens Næringsliv her om dagen. Hun er i godt selskap. Det er mange som sier at det ber til Gud innimellom. Når det røyner på. Når man er redd for at flyet skal styrte, kjenner noen som er alvorlig syk, bekymrer seg for tenåringen som ikke har kommet hjem i tide eller bare føler seg ensom og desperat.

Jeg har bedt ofte. Til tider mye. Jeg har på mange måter opplevd at Gud både svarer bønn og samtidig at han gir meg innspill til hva jeg skal be og hvordan jeg skal be. Det er et underlig samspill. Noen som underviser om bønn sier at det er dialog. Meningen er ikke bare at vi skal snakke til Gud, men at han også vil kommunisere med oss. Jeg har observert dette på ulike måter og erfart ulike aspekter av det. Og likevel kommer jeg stadig til kort. Jeg føler kontinuerlig at jeg har mye å lære og noen ganger kjenner jeg meg på bar bakke. Har jeg egentlig skjønt noe som helst? Hva er det egentlig å be – hvorfor trenger vi å be og hvordan skal vi be?

Bibelen er full av historier om folk som ber. Full av eksempler på at Gud svarer bønn. Full av bønner som vi kan ta fatt i og lære oss og et mangfold av erfaringer å ta med seg. Disiplene som fulgte Jesus hadde blitt opplært i denne tradisjonen. De hadde en tro på Gud. Og likevel sa de: Lær oss å be. Jesus lærte både de og de store folkemengdene å be. I Matteus 6 sier han dette:
«Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.»

Hvem ber jeg til? Jeg opplever at mine bønner blir preget av min forståelse av hvem jeg ber til. Til klarere bilde jeg har av hvem jeg ber til, til mer frimodige og tydelige blir bønnene. Det blir ikke lenger desperate rop ut i intet eller spørsmål som jeg ikke tror jeg får svar på. Det blir i større grad henvendelser som er tydelige og frimodige og som jeg vet jeg kan få svar på eller finne ut av.

Det første Jesus lærer oss i denne bønnen er at vi skal be til ‘vår far’. Han er en god far. Han bor i himmelen der bare hans vilje skjer. Det er det gode som skjer. Han ser oss. Han bryr seg. Han ser i det skjulte. Han ser det som er bak fasaden. Han forstår oss. Han aksepterer oss. Han sier at vi er hans sønner og døtre. Vi kan få ta del i det som er hans, det som er i himmelen. Vi kan be om at det samme skal skje på jorden, i våre liv.

Vi har ingenting å frykte. Vi har alt å vinne.

 

Den daglige bloggen har hatt sin tid. I midten av oktober 2011 hadde jeg fullført et år med skriving. Ca 300 ord hver dag. Det blir 100.000 ord. De fleste av de tekstene er tanker i hverdagen som de fleste kan kjenne seg igjen i på et vis. Nå finner bloggen en annen form. Det blir ikke daglige tekster. I dagene som kommer vil jeg skrive litt om bønn. Det ligger meg på hjertet. Hvis vi tror på en Gud, så tror vi også på en Gud som hører bønn. Hva betyr det? Det kommer jeg til å skrive litt om. Innleggene kommer ikke fullt så ofte, men blir til gjengjeld noe lenger hver gang.

 

Når det stormer

«Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring…» Sangen fra søndagsskolen kverner i hjernen min. Jeg tenker på livets stomer. Jeg observerer mine venners stormer og reflekterer over mine egne. Tenker på hvor heftig livet kan være mange ganger. «Det er merkelig dette livet,» sier vi ofte. Når solen skinner og fuglene synger, kan livet nytes i fulle drag. Dessverre er det ikke alle som klarer det heller, men lar bekymringsskyer alltid henge i nærheten.

«Vi er som sommer og vinter. Hun er en sommerfugl.» Min gamle venn, snakket om seg og sin kone. Hun så lyst på det, mens han tenkte lett tunge tanker. Han dro på gamle historier og erfaringer og stadig fikk de spillerom i nåtiden. Han er død nå, men jeg har ofte tenkt på han og hans inderlighet, men de tunge skyene fikk ofte prege sinnsstemningen.

Når det stormer i livet, er det best å sitte stille i båten. Som barn lærte vi at bare en skulle reise seg i gangen om vi var ute i en liten båt. Det var viktig å holde stabiliteten ombord. Med litt bølger og vind blir det enda viktigere å forholde seg rolig.

De faktiske forhold i livet kan være dramatiske. Det kan oppstå situasjoner man ikke er forberedt på og hendelser man ikke var forberedt på å takle. Da kan det være avgjørende å holde seg i ro og la troen i hjertet komme frem. Vi er skapt for å tåle mye, vi mennesker, men vi er også skapt i en relasjon til en som er større enn oss – en som kan hjelpe når tankene blir uhåndterlige og uroen kommer. Med hans hjelp kan vi få det som Bibelen kaller et grunnfestet sinn.

«Du er sterk om jeg er svak, hjelper meg ta nye tak. Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring.» Fortsettelsen på søndagsskolesangen peker på hjelpen og hjelperen. Henviser til han som er sterkere enn oss. Han som er der midt i stormen. Han som kan stilne stormen.

‘Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?»‘

Kråkenes fyr

Bibelref: Mark 4,37-40
Foto: Erlend Krumsvik, www.naturlegvis.no