For noen år siden lærte jeg akronymet som er mye brukt i software industrien, WYSIWYG – What you see is what you get; Det du ser, er det du får.

I programmering brukes uttrykket til å forklare at man under utviklingen kan se objektet vist nært opp til hvordan resultatet vil bli til slutt. Det du ser på skjermen skal være så nært resultatet som mulig hvis du skriver det ut eller publiserer det på web. Du kan for eksempel tegne en linje og få en forhåndsvisning, eller visualisere den før den er ferdig. Det skal gi et tydelig bilde av hvordan mottakerne vil komme til å oppleve det du produserer. Resultatet kan komme ut via en webside, et printet dokument eller en presentasjon. Teknikken er også brukt på teateret for å visualisere et show før det faktisk gjennomføres.

Mange mennesker er gode på mental visualisering. Jeg er ikke spesielt sterk i dette, men noen ganger kan jeg få en idè, et bilde eller en forhåndsvisning av noe jeg ønsker å oppnå. Veldig ofte kan det likevel materialisere seg ganske langt ifra den originale ideen. Det er for såvidt OK. Hvis du jobber med noe nytt, noe du ikke har sett før, vil der være en pågående prosess og utvikling til sluttresultatet er klart.

Når det kommer til åndelige ting, så finnes det allslags ideer i folks hoder; Hvordan ser Gud ut? Hvordan er han egentlig? Hva tenker han om oss?

Bibelen forteller oss at Jesus er ”Han er den usynlige Guds bilde,”.

Og apostelen Johannes som hadde en nær relasjon til Jesus, skrev:
”Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.”

(Første gang publisert i denne bloggen 3.des 2010, på engelsk)

13.november 2010 ble Aung San Suu Kyi satt fri fra husarrest. 15 av de siste 21 årene hadde hun tilbrakt i husarrest i huset sitt i Burma. Time Magazine sitt novembernummer beskrev hennes historie og siterte hva hun sa i sin berømte ‘Freedom from Fear’-tale to tiår tidligere:
«It is not power that corrupts but fear… Fearlessness may be a gift, but perhaps more precious is the courage acquired through endeavor, courage that comes from cultivating the habit of refusing not to let fear dictate one’s actions.»
Fritt oversatt:
«Makt korrumperer oss ikke, men frykten gjør det… Fryktløshet kan være en gave, men motet man får gjennom påkjenninger og anstrengelser er kanskje enda mer verdifull. Det motet får man av å kultivere vanen av å ikke la frykten diktere ens handlinger.»

Jeg møter ulike typer utfordringer i livet mitt på ulike måter. Det tror jeg vi alle gjør. Der er ulike typer frykt og der er forskjellige måter å møte frykten på. Jeg kan være i mitt eget fryktfengsel, jeg kan ignorere frykten, jeg kan møte frykten åpent eller jeg kan kjempe for å overvinne den.

Gjennom øvelser og psykologiske teknikker kan vi være i stand til å overvinne spesifikk frykt, for eksempel frykt for edderkopper, fly, forpliktelser, sykdom – listen kan gjøres lang. Men som Aung San Suu Kyi sier;
‘Frihet er å ikke la frykten styre dine handlinger’.

Bibelen snakker mye om frihet og frihet fra frykt. Paulus skriver i et av sine brev:
«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.»

(Første gang publisert i denne bloggen 2.des 2010, på engelsk)

I TV-serien Prison Break bruker Michael Scofield sine eminente ingeniørkunnskaper til å hjelpe sin bror ut av fengselet. Serien som beskriver Michaels sterke kjærlighet til broren er utrolig spennende. Lincoln gjør ikke de smarteste valgene og er absolutt ikke den snilleste gutten i klassen, men han er uskyldig. Michael er villig til å gjøre hva som helst for å få ham ut av fengselet.

Fenomenet fengsel er interessant. Jeg diskuterte dette med en advokat og innledet samtalen slik: ”Jeg tenker på hvordan det er å være i fengsel.” Min venn så på meg: ”Bør jeg bli bekymret nå?” Men temaet var ikke så mye hva du gjør for å komme i fengsel som hva som skjer med deg mens du er der. Der er jo klare fysiske begrensninger, men hva med de mentale?

Nylig ble den berømte bokseren Rubin Carter, ”the Hurricane”, intervjuet på TV om sin erfaring fra 22 år i fengsel: ”Jeg ble aldri en fange. Jeg ble aldri skyldig.” Til og med i isolat hadde han beholdt sine sivile klær på, og han hadde ikke firt på kravene for å få bedre behandling.

Hvis jeg er uskyldig, bør jeg oppføre meg som en fri person uavhengig av omgivelsene. Noen ganger tenker jeg at jeg er i mitt eget fengsel. Jeg burde innse at dørene står åpen og at jeg kan spasere rett ut.

Jesus gjorde alt for at vi skulle bli satt fri – han tok straffen for at vi skulle gå fri. Jeg trenger å ta imot det. Og jeg bør besøke de som sitter i slike fengsel slik at jeg kan vise de at dørene er åpne.

”Han har sendt meg for å forkynne et gledesbudskap for de arme,
for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger
og frigjøring for dem som er i lenker.”

Bibelref: Jes 61,1

«Førstevelger!»…»Andrevelger!» Jeg formelig hører mine klassekamerater fra barneskolen fortsatt. Vi sto på linje. Lagene ble stilt opp etter alle kunstens regler. De beste spillerne gikk først. Noen ble bare fordelt til slutt. Minst mulig urettferdig. Barnelogikk.

I dag snakket Rune Larsen om dette på radioen. Jeg hørte ikke alt han sa, men han fortalte om da han var barn og hvordan han opplevde å ikke være førstevalget i leken på fotballbanen. Barna gjør det samme i dag. De stiller seg på rekke, har førstevelger og andrevelger på plass, og så plukkes de ut, en etter en. Til slutt står det bare et par stykker igjen. De får aller nådigst en plass.

Det er en kjip følelse å ikke føle seg valgt. Det er en kjip opplevelse å aldri være førstevalget. Det er en kjip følelse å kanskje stå igjen til slutt. I den spesielle settingen som fotball er, er det jo bare et fåtall som er førstevalget. Det samme gjelder de fleste andre utvelgelser i livet. Mange kan ikke være først på samme tid.

Jeg senker skuldrene når jeg tenker på at det er Gud som er førstevelgeren. Jeg kjenner glede på innsiden når jeg forstår at Jesus kom for å vise oss at Gud har valgt oss først. Den som var tettest på Jesus og kanskje forsto han best, Johannes, skriver i sitt brev;

«Vi elsker fordi han elsket oss først.»

Det skjer noe når man forstår at man er elsket. Da kommer en underlig opplevelse av at man er førstevalget sammen med mange andre, på samme tid. I erkjennelsen av dette, forsvinner sammenligningen og stresset. Følelsen av å være valgt, utvalgt og ønsket, får erfaringene av skuffelse, sorg og nederlag til å smuldre opp og blekne.

Han valgte oss først.

For noen år siden ble det vanlig å lage en ny type overgang mellom ulike scener i filmer eller TV-serier. Mens du ser en situasjon eller scene i filmen, kommer lyden av den neste. Du hører lydene før du ser hva som skjer.

Det hender at vi hører lyden av noe og fornemmer noe, før det faktisk skjer. Det trenger ikke være spesielt åndelige opplevelser, men det kan kanskje være elementer av åndelighet i det også.

Uansett finnes det overganger til nye scener i livet, som i enkelte tilfeller er velregisert og andre ganger skjer det ved tilsynelatende tilfeldigheter. Det er ikke alltid overgangene er like elegante, smertefrie eller så enkle og tydelige som en skulle ønske seg. Poenget er uansett at det er et sceneskifte. Kanskje finnes det parallelle historier, kanskje er det bare slutt på det gamle mens noe nytt tar over.

I fimens verden påvirker både regissøren, filmklipperen og redigereren hvordan det hele skal se ut til slutt. Opplevelsen av fremdriften i filmen vil være sterkt påvirket av klippingen og overgangene.

Er det slik at vi kan få se DVD-ene fra livet vårt når vi kommer til himmelen? Hvordan har det hele tatt seg ut? Hvordan var starten og slutten på de ulike scenene, hvordan ble overgangene? Hvilken bakgrunnsmusikk passer? Hva er klippet bort? Hva skulle jeg ønske var klippet bort?

I mange av salmene i Bibelen beskrives mye av dramaet i livet og hvordan Gud griper inn. Det viktigste er å vite at Gud har oversikt og kan hjelpe i alle typer overganger, kriser og drama:
«I din hånd er mine tider.»

Det er godt å kjenne han som kan påvirke regisseringen og også kan klippe bort ting.

Det er fantastisk at det hele kan ha en happy ending.

«Livet er kort» sier vi. Til eldre vi blir, ser det ut til at vi hevder dette oftere og ofter, og med større og større alvor.

«Livet er for kort til å …» Fyll inn det som mangler. Noen sier livet er for kort til å drikke dårlig rødvin, ha det kjedelig på jobben eller ikke gjør det man drømmer om. Det er muligens preget av vestlige luksusproblem å hevde noe sånt, men like fullt. Men erkjennelsen av at livet går fort og er kort, får oss noen ganger til å gjøre valgene utifra det vi vet at vi virkelig ønsker å prioritere.

Livet er for kort til å gå glipp av hva som er Guds kongstanke for oss. Tiden er for knapp til at vi skal gå glipp av hva det virkelig handler om.

Det flotte er at det går an å forstå hva som er Guds vilje. Det går an å forstå hvilken sammenheng vi står i og hva som virkelig er meningen med det hele.

«Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje.»

Dette kan leses som en moralsk formaning, eller det kan leses som dyp visdom som gir nøklene til et godt og lykkelig liv.

Min erfaring er at Bibelen er full av gode nøkler til å forstå både seg selv, andre og livet som sådann. Vi trenger kanskje ikke Bibelen til å forstå at livet er kort, men den kan virkelig hjelpe for å forstå hva vi skal gjøre med den tiden vi har er.

Livet er for kort til å ikke kjenne Bibelen.

«Hvis jeg ser trøtt ut, er jeg bare dårlig sminket.» En av mine gode venninner kom med denne kommentaren for mange, mange år siden. Jeg har sitert den som en klassiker siden. Snakk om å ha selvtillit og stor tro på eget overskudd og utseende.

Sminke kan gjøre mye. Det kan trekke inntrykket både opp og ned. Dårlig sminke kan medføre at man ser trøtt ut og det som verre er. God sminke kan gjøre det hele atskillig mer tiltrekkende. De som har greie på det, hevder at sminke skal fremheve det man allerede har – på en god måte. Det skal få en til å stråle og funkle. Slett ikke dumt.

Mange ganger kompenserer sminke for mye og er mer som kamuflasje. Ujevnheter, rynker og lignende skal dempes og skjules. Trøtthet, manglende interesse og kjedsomhet skal dekkes over. Før eller senere blir det avslørt. Det som skjuler seg bak sminken kommer frem. Maskene faller. Den usminkede sannhet åpenbarer seg. Hva skjer da?

Dette er ikke en forsvarstale for dårlig eller god sminke. Det er heller ikke et forsøk på å neglisjere eller undergrave verdien av god sminke. Jeg er for god sminke. Jeg er tilhenger av å se bra ut. Det betyr ikke at jeg alltid gjør det. Den usminkede sannhet får lov til å komme frem.

Jeg er imidlertid opptatt av helheten og den samlede verdien. Jeg ser nemlig at de eldre kvinnene som jeg beundrer blir vakrere og vakrere med årene, og sminken kan fortsatt være med – men det er ikke den det handler om når alt kommer til alt.

Salomo sa det sånn;
Som en gullring i et grisetryne
er en vakker kvinne uten vett.

Hvis det faktisk er slik at Gud har skapt jorden og har en plan for alle mennesker, hva tenker han egentlig om oss? Liker han oss? Eller er vi en gjeng uskikkelige barn som han prøver å få orden på?

Når vi leser Bibelen finner vi mye som tyder på at vi ofte er på bærtur, men jeg finner også belegg for at Gud har stor interesse av å ha fellesskap med oss mennesker. Han har skapt oss til fellesskap, ikke bare med hverandre, men også med seg selv. Det er en temmelig underlig tanke for det moderne, intellektuelle menneske, men virkelig en refleksjon det kan være verdt å besøke.

David hadde følgende erkjennelse i en av sine salmer;
«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?
Du gjorde ham lite ringere enn Gud
og kronet ham med ære og herlighet.
Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
alt la du under hans føtter:»

Hva forteller dette meg? Det sier meg mye om at Gud har høye tanker om oss mennesker. Jeg er ikke særlig i tvil om at han er fortvilet over hvordan vi roter det til mange ganger, men over alt dette finnes det både en kjærlighet og en interesse som overgår min forstand.

Akkurat nå reflekterer jeg over hva dette kan bety for min relasjon til Gud. Er det faktisk sånn at han synes det er interessant hva jeg mener, tenker, tror og føler? Det er litt besynderlig, men det må være hele grunnen til at han har skapt oss som selvstendige individer med egen fri vilje.

Han er interessert.

Hvor stor prosent av hjernekapasiteten mener forskerne at vi bruker?

«Vi mennesker bruker bare ti prosent av hjernekapasiteten vår. Hvis vi hadde sluttet å gå på cerebralt sparebluss, hadde vi hatt et uant reservoar av tankekrefter. Kanskje vi til og med kunne bøyd skjeer?»
Sitatet er hentet fra en artikkel på Forskning.no, skrevet av Didrik Søderlind.
Hva bruker vi de andre 90% til? Jeg undres. Er det bare uutnyttet, eller har det en funksjon, og ligger det som en kapasitet som kan tas i bruk på en eller annen måte?

De fleste av oss kunne nok utnyttet hjernen bedre. De fleste av oss har sikkert godt av litt hjernetrim innimellom. De fleste av oss kunne hatt bruk for mer tid til refleksjon, meditative øvelser eller bønn som kunne åpnet nye områder – også i hjernen.

Jeg tror Gud har skapt oss slik vi er, og at han har gitt oss en hjerne for at vi skal bruke den. Det går an å bruke den på en både profesjonell, teknisk sett avansert og grensesprengende måte uten at det bryter med Guds plan om at vi skal tro på han.

«Som himmelen er høyere enn jorden,
er mine veier høyere enn deres veier
og mine tanker høyere enn deres tanker.»

Ser Gud ned på oss? Jeg tror ikke det. Jeg tror han respekterer våre tanker. Jeg tror han mener at vi skal bruke hjernen vår. Det er meningen vi skal forske og utvikle oss og stadig være i læring.

Troen sitter ikke i hjernen. Den sitter først og fremst i hjertet og i vår ånd, men det er ikke meningen vi skal skru av hjernen. Tvert i mot. Vi skal bruke den for det den er verd. Og det er bare å strekke seg – for hans tanker er enda høyere.

”Jeg husker den gangen du laget ris som var altfor salt.” Mine tantebarn kommer nok aldri til å glemme det måltidet da jeg var litt for raus med saltet. Jeg håper selvsagt de tilgir meg, men det har tydeligvis gjort dypt inntrykk på dem. Snakk om å ødelegge en god middagsopplevelse.

For mye salt kan være uheldig og usunt. Men det motsatte er heller ikke et godt alternativ. For lite salt gjør det hele tamt, smakløst og kjedelig.

Det var Jesus som sa at ”Salt er en god ting,” Han gikk videre og sa;
”men når også saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med?”

Salt uten kraft er ubrukelig og blir rett og slett kastet.

Saltet var enda viktigere som konserveringsmiddel den tiden dette ble sagt, men det er fortsatt viktig i dag. Smaksmessig har det vært forsøkt å lage mange forskjellige typer salterstatninger eller kompensere med noe som gjør saltet overflødig. Svært ofte har erstatningene uheldige bivirkninger eller skadevirkninger, og noen ganger gir de bare en bitter ettersmak.

Jesus sammenlignet oss troende med salt – de som gir en smak av Gud og hans liv. Hvis de som har dette i seg, ikke lenger har denne kraften, blir de temmelig ubrukelige. Erstatningene smaker dårlig og gir dårlig langtidsvirkning.

Ekte vare skal smake godt og ha god effekt. Det fortjener de som skal spise.

Jeg tenker på hvordan jeg smaker. Har jeg god og riktig effekt? Jeg er vel ikke den rette til å bedømme det.

Men jeg vet i alle fall at salt er en god ting.

For lite salt?