Eller er det? Når er det for sent? Når er alt håp ute? Det hender vi gir opp før det er for sent bare fordi vi tror det er for sent. Jeg har mine klare oppfatninger av hva som er mulig og ikke. Det hender jeg får meg en overraskelse og det hender absolutt at jeg tar feil. Men som regel lar jeg meg begrense av naturlover, tidsaspekter, økonomomiske begrensninger osv. Selvsagt gjør jeg det. Jeg er et fornuftig menneske som har lært å forholde meg til livets harde realiteter.

Men hva skjer når jeg har med Gud å gjøre? Hva skjer når jeg forstår at han ikke har de begrensningene jeg har, og at han til og med er interessert i at jeg skal få oppleve noe av det som går utover mine begrensninger?

I hverdagen er det lett å se seg blind på den daglige dont. Hva nå det er for noe. Når det er fest er det bare fest. Så selv om jeg har forstått at Jesus viste oss at det går an å ta både hverdag og fest lenger, så er det enklest å bare holde lav profil eller senke forventningene til noe jeg er i stand til å fikse selv.

På Bibelen.no går det an å lese dagens bibelord. Om man ikke er en jevnlig bibellesende troende, går det likevel an å klikke seg inn og lese dagens bibelsitat. I dag kom disse refleksjonene som står over på grunn av at dette var dagens ord;

’Mens han ennå talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: ”Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger!” …’

Det var ikke enden på visen.

For tiden holder nyfødtfotografering og babybilder på å ta fullstendig av. Nyfødte blir puttet i kurver og dandert med blonder, eller holdt opp mot lyset som små uskyldige valper og tatt bilder av. Det er uten tvil superstolte foreldre som sender disse bildene til avisene eller henger de på veggen.

Selvom noen foreldre er kule nok til å si at ikke akkurat alle nyfødte er smellvakre med det samme de ser dagens lys, så tror jeg nok de tenker det likevel. Stoltheten er til å ta og føle på. Problemene gjennom svangerskapet og smertene under fødselen kommer fullstendig i skyggen, og er helt irrelevant, i forhold til den store gleden de nå føler.

Jeg har gjennom livet lært at det er vanskelige prosesser og tider som ofte fører til de beste resultatene. Det ser kanskje ikke så vakkert ut med det samme, men det er likevel en seier når det er over. Det hender at smerten i slike overganger og tider er uutholdelig, men i det løsningen er på plass, vil takknemlighet og glede overskygge det hele. Underveis er det hele tiden mange muligheter tilå velge troens vei – velge å tro at Gud har kontroll, velge å tro at han har bedre oversikt enn oss.

«For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.»

Troen som fødes i slike prosesser er som diamanter i livet – uovervinnelige.

Wikipedia om diamanter:
‘Diamant er en form av karbon som oppstår ved stort trykk. Det er det hardeste av alle naturlige mineraler. Store og relativt rene diamanter er ettertraktede edelstener. Navnet kommer fra et gresk ord som betyr «uovervinnelig».’

Større selskaper og organisasjoner med respekt for seg selv har i dag folk som jobber med forretningsprosessene deres på en systematisk måte. Prosesser skal defineres, dokumenteres og aller helst forbedres og effektiviseres.

Ulike prosesser involverer ulike data, ulike personer og roller og gir ulike resultater. Samme hvor man begynner å analysere en prosess, vil man kunne ta stegene fremover eller bakover og beskrive hva som eventuelt er flaskehalser eller risiko underveis. Dette griper inn i det meste og kan i den forstand brukes til å beskrive hele forretningsdriften og all produksjon og drift.

Prosesseier er enheten som har som oppgave å bestemme eller endre prosessene. Forhåpentligvis skjer dette i tett samarbeid med de ulike personene som har ansvar på ulike nivå i organisasjonen.

Jeg prosesserer stadig nye tanker. Noen ganger er det slitsomt og frustrerende. Det hender også det er spennende. Som et utpreget ekstrovert menneske prosesserer jeg best i samspill med andre. Det kan også være slitsomt og frustrerende. Det er slett ikke alltid jeg får den responsen eller input jeg forventer. I enkelte tilfeller vil prosesseringen ta nye, uventede runder.

Til en viss grad eier jeg prosessene selv. Jeg er ansvarlig for mitt eget liv. Men heldigvis tror jeg på en Gud som kan hjelpe, og som til stadighet griper inn og hjelper i flaskehalser, vanskelige overganger og når det er full stopp.

«Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.»

Bibelen beskriver at vi mennesker trenger frelse og at det er noe som skjer stadig – ved at vi blir i stand til å ta i mot mer og mer av det Gud har å gi oss.

Han er prosesseieren.

’Mang slags’ kjærlighet var det en som snakket eller sang om en gang. Jeg tror at det definitivt er det mest populære temaet for skriving både av sanger, lyrikk og annen litteratur. Ofte er det inspirasjon til mye annet i livet også. Noen definerer kjærligheten i ulike kategorier eller typer. Andre er mer opptatt av å bare beskrive følelsene i seg selv. Jeg har mange ganger hevdet at kjærligheten er mer enn følelser. Ikke at det er noe helt annet, bare at det er mer.

I et av sine brev, skriver Paulus;
”Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, ”

Dette er jo interessant. Han snakker altså om at kjærligheten har kunnskap og innsikt, og at det gir dømmekraft. For at man skal kunne dømme ut i fra kjærlighet, må den ha kunnskap og innsikt. Det interessante er også at han faktisk ber for andre sin kjærlighet. Dermed går argumentet om at alt er opp til folk selv, fløyten. Hvis han gidder å be, er det klart det har effekt. Hvis han gidder å be om at kjærligheten må få innsikt, så er det klart at man kan bli en som tar gode beslutninger i kjærlighet.

I en tid der vi er svært følelsesstyrt og tilsynelatende kommer unna med det, tenker jeg at dette er en fin dimensjon. På en god måte kan forstanden få plass i et kjærlighetsdrevet liv. Kunnskapen går i takt med kjærligheten.

Å ha god dømmekraft, det å være i stand til å vurdere å gjøre gode beslutninger for seg selv og andre, må sies å være en god egenskap. At den kraften er kjærlighet, må være optimalt.

Finnes det absolutter? Helt sikkert. Men er det som vi regner for absolutt absolutt?

Nylig har forskerne funnet at det som kalles nøytrinoer skal ha overgått lysets hastighet. Det er så kontroversielt at de vil ha andre forskere til å se på det. Hvis det er tilfelle så vil det snu opp ned på mye av det som vitenskapen baserer seg på. Og med ujevne mellomrom skjer dette; at vitenskapen lærer nye ting og må etablere nye teser. Det er for så vidt ikke så mye dramatikk i det. Mye av teknikkene og verktøyene virker uansett.

Onsdag 5.okt 2011 skrev Kenan Malik, redaktør i Newsweek, en artikkel om dette i Bergens Tidende: ”Vi tyr til vitenskapen for sikkerhet. Vi er dømt til å bli skuffet. Vitenskapen som tro.” Her er litt av hans konklusjon: ”Men vitenskapelige innsikter er alltid foreløpig, alltid åpne for å forandres. Ikke i betydningen at alt er like gyldig, eller at vitenskapelige teorier ikke er mer enn ulike ”historier”. Men i den forstand at hele poenget med vitenskapen er å forbedre vår forståelse av verden kontinuerlig, noe som innebærer at man må være åpen for å innrømme at teorier kan være gale eller uferdige.”

Jeg innrømmer at jeg alltid har syntes at fysikk var litt vanskelig. Spesielt når de blandet matematikk inn i det, og det gjør de jo i alt. Matematikk aleine er greit, men når jeg skal regne ut sammenhengen mellom disse usynlige tingene går det i ball. Men det er ikke mindre viktig av den grunn.

Det interessante er hvordan vi mennesker forholder oss til verden rundt oss, og hvordan vi forklarer hva som er evig og ikke. Jesus har gitt en veldig tydelig melding;
”Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.”

Absolutt aldri.

“… Hold on – help is on the way. Stay strong. Help is on the way.”
Strofene er hentet fra en sang av Michael W.Smith, en verdenskjent kristen sanger. Hans tekster og sanger peker tydelig på hvor hjelpen kommer fra. Det virker selvopplevd. Mye tyder på at han har erfart Guds hjelp i livet.

Hvor mange av oss kan si det samme? Når kan vi peke oppover og si ”ja, jeg tror Gud hjalp meg i den eller den situasjonen”? De fleste strekker seg til å skylde på englevakt, flaks og tilfeldigheter. I særlig kritiske situasjoner hvor det likevel har gått godt, kan enkelte finne på å si; ”Det var ikke min tur denne gangen.” Er det en kø et sted? Finnes det en køordning?

Her om dagen satt jeg i telefonkø hvor det to ganger, i siste sekund, ble brutt før jeg kom fram. Da jeg endelig fikk kontakt, måtte kundebehandleren notere telefonnummeret mitt i tilfelle det skulle skje igjen.

Jeg tror ikke det er kø på linjen til Gud. Jeg tror han hører alt, hele tiden. Jeg tror han hører våre bønner. Bibelen er full av eksempler og løfter på det. Historien er full av bekreftelser. Mange, mange mennesker jeg har møtt i mitt liv forteller om det samme. Jeg kan også fortelle om det samme.

Det finnes en Gud som er nær og som både hører de stille sukkene og de høye ropene.

Når kommer hjelpen? I en gitt krisesituasjon er det mye som roer seg med en gang man vet at hjelpen er underveis. Troen på Gud gjør det samme – den gir en fullkommen fred når man bare vet at man vet at hjelpen er underveis.

”Han hører på de elendiges bønn og ringeakter dem ikke.”

'Det er best vi ringer etter hjelp.'

Bibelref: Sal 102,18

Er det en selvmotsigelse? Kan kjærligheten innebære tvang? Jeg tenker ikke på tvangsekteskap (som for øvrig er noe annet enn arrangerte ekteskap). Jeg tenker på hva som driver oss mennesker til å gjøre det vi gjør. Hva er det som motiverer meg eller nærmest tvinger meg til å gjøre de tingene som koster litt ekstra? Er det ren kjærlighet, normal plikt eller sur plikt?

I ulike situasjoner har jeg evaluert mine egne motiver for de valgene jeg har tatt. Er jeg drevet av ren egoisme, tradisjoner, ytre press, forventninger og krav, eller kan det være at jeg har rent mel i posen? Jeg blir glad de gangene jeg med hånden på hjertet kan si at jeg er drevet av kjærlighet, omsorg for andre eller bare har en klar oppfatning av hva som er riktig.

Jeg tror vi er skapt til å leve i harmoni med oss selv, andre og Gud. Jeg tror at fred i hjertet er en bra ting. Derfor blir jeg litt trøtt av folk som hevder at gode gjerninger er egoistiske fordi det gir en god følelse. Det må da vel være bedre å både gjøre en god ting og ha en god følelse, enn å la være og bare ha en råtten følelse? Jeg er absolutt tilhenger av å ransake motivene, men jeg er tilhenger av at vi gir hverandre stort rom – rom til å leve og gjøre det som ligger oss på hjertet.

”For Kristi kjærlighet tvinger oss.”
skrev Paulus i en utlegging der han forklarer hvorfor de har gjort som de har gjort, fritt oversatt; hvis vi har oppført oss rart, så er det for Gud og har vi ikke det, så er det også godt ment.

Det er godt å bli tvunget av kjærligheten på innsiden.

«I de fleste prosjekter finnes det en som har oversikt, men dette prosjektet er så svært, at jeg tror ikke det er noen som har full oversikt.» Forretningskvinnen snakket om et IT-relatert prosjekt, men hun kunne like godt snakket om et stort byggeprosjekt eller driften av en flyplass. Hele kloden vår er et gedigent prosjekt, og innimellom synes jeg det er fascinerende at ting henger sammen og fungerer i det hele tatt. Det finnes noen som bygger hus, reparerer biler, maler kunst og lærer opp barna. Det finnes tusenvis av funksjoner.

Det gir følelse av tilhørighet å ha en oppgave, fylle en funksjon eller være med å utrette et stykke arbeid. Det gir også følelse av tilhørighet å ha noen å være glad i eller vite at noen er glad i en. Det gir følelse av tilhørighet å vite hvem man er i slekt med, eller hvem man kan regne som sine foreldre eller søsken, enten det er de biologiske eller andre som fyller de rollene.

‘Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen?’

Bibelens poeng er nesten overtydelig: Du hører til og er viktig enten du føler det eller ei, og det er meningsløst å sammenligne seg eller forsøke å fylle en annens funksjon i stedet for sin egen. Enda mer stemmer dette når man ser på hvordan personlighetene er med og utfyller samspillet. Som en venninne av meg så elegant uttalte det nylig;
«Noen kan gjøre jobben din eller overta en oppgave, men ingen kan erstatte deg.»

Cathrine Kieu Trang Bui, skrev i et innlegg i Aftenposten 1.oktober 2011:
‘Jeg skulle ønske at folk skjønte at det å tro er en berikende og givende livsstil på lik linje med et aktivt liv med mosjon og idrett. Vi prøver og feiler. Fordi vi kristne etterstreber et ideal, tror mange at vi fordømmer de som ikke gjør det samme…. Vi er ikke hyklere fordi vi tror på noe, men gjør noe annet, vi er bare mennesker som prøver og feiler.’

Cathrine har et poeng. Hun søker respekt for sin katolske tro og hun ønsker at det ikke skal være et tabu å snakke om eller ha en tro. Har det faktisk blitt det? Har samfunnet vårt gått fra å være en kristen nasjon til å bli en liberal kultur som respekterer alt annet enn det få faktisk ha en tro? Det er i såfall på tide å gjenreise respekten for de som tror på noe og som praktiserer sin religion.

Jeg møter mennesker i min egen generasjon som innrømmer at de vet lite om kristendommen. Hvordan kan det ha skjedd? Har vi sovet i timen? Når statistikken viser at foreldre i dag rangerer «tro/livssyn» langt ned på listen over hva de synes er viktig å formidle til barna, blir jeg betenkt. Ikke fordi jeg nødvendigvis forventer at det skal ligge øverst på listen, men fordi jeg tror at du ikke gir barna et reellt valg hvis de ikke får vite hva det handler om.

«Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om.»
Setningen er hentet fra Peters frimodige tale på pinsedagen. Han sier at vi er vitner. Det er ikke et tabu å snakke om tro. Det er både naturlig og viktig – og på høy tid å gjøre det.

«For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.»

Snakk om å bli avslørt. Snakk om dyneløfting og direkte tiltale. Historien er hentet fra Det Nye Testamentet. Jeg forundrer meg på hvor direkte Jesus var i møte med denne kvinnen. Nå var det jo ikke direkte uvanlig å være meget direkte med folk som ikke etterlevde loven, men det var tydelig at dette traff på en annen måte enn det normalt gjorde når de religiøse lederne gjorde det samme.

I stedet for å bli steinet, får hun en interessant samtale med Jesus, og det fikk en utrolig effekt. Dama gikk helt i spinn. Hun forlot vannkrukken sin og gikk inn i byen og sa til folk:
«Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»

Det var tydelig at dette gjorde inntrykk. Det var åpenbart at det å bli avslørt av Jesus ikke kunne være det verste som hadde skjedd henne. Det ser ut til at det er det beste som kunne skje henne.

Jeg tror at hvis jeg som kristen kan møte mine venner, kolleger, og for ikke si fremmede, på samme måte, så hadde de skjønt at jeg har noe på hjertet. Det er ingen som helst grunn til å avsløre folks problemer, synder eller hemmeligheter, med mindre det finnes en løsning og en ny start.

Kvinnen som møtte Jesus på denne måten, glemte nok aldri den dagen. Dagen da brikkene falt på plass. Dagen da hun fikk håp om endring og en ny framtid. Det skjer noe når vi skjønner at det ikke er likgyldig hvordan vi lever, og at det finnes en Gud som bryr seg uansett hvordan vi har rotet det til.