Det er mange som spør seg om hva som er meningen med livet. Midt i det meningsfulle er det fortsatt de som spør etter meningen. Det må være noe mer. Enn dette.

Livet er mer enn potteplanter og støvtørking. Livet er mer enn fiskeboller og biff. Livet er mer enn trening og sunt kosthold. Livet er mer enn jobb og karriere. Livet er mer enn ny sykkel eller bil. Livet er mer enn vennskap og familie. Livet er mer enn åndelige øvelser og gode gjerninger.

Ja, livet er alle disse tingene. Men det er også mer. Mer i betydningen dypere, videre, høyere, mer uforståelig, dyrebart og verdifullt.

Livene våre handler om mange, mange praktiske ting. Det handler om mange, mange relasjoner. Det handler om mange opplevelser og muligheter, og det handler om utfordringer og problemer, gleder og sorger.

Gjennom hele innholdsfortegnelsen til livet, tror jeg det er mulig å se en rød tråd. Det er mulig å finne en mening. Det er mulig å se sammenhenger som man først ikke forstår. Og selv tror jeg at noen av de triste tingene som skjer bare er meningsløst triste. Men gjennom alle disse tingene, finnes det en mulighet, en vei, et håp for oss alle.

Det betyr at midt i støvtørkingen kan jeg være glad for at livet er mer enn støvtørking, men at også støvtørkingen må til. Midt i livets tøffe tak, der jeg ikke har energi til å tenke at jeg skal ta enda et tak, så finnes det en tro på at der er noe mer.

Han er over alt og alle. Han er høyere. Han er sterkere. Og han er der alltid. Han stikker aldri.

«Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Alle dager.

Makuleringsmaskinen går varm. Den trenger en pause. Jeg
benytter pausen til å bla igjennom flere permer. Femten permer blir til en. Mye
gammel dokumentasjon, kvitteringer og alskens papirer som jeg har slept med meg
i årevis går i papirsøppelet. Mye makuleres.

Det er fint å rydde i gamle ting, i alle fall hvis det er
mulig å kvitte seg med en del. Og det er jo overhode ingen som helst grunn til
å ta vare på kontoutskrifter, husleiekvitteringer eller timelister som er 8 år
gamle. For ikke å si 15 år.

Alt dette er historie. Gamle minner dukker opp. Mange spor
som kan følges: kundelister, mer eller mindre offentlige brev, telefonlogger
fra diverse perioder. Mye jeg definitivt har glemt for lenge siden, og det mest
er helt greit å ha lagt bak seg.

Det er ikke sunt å drasse rundt på gammel drit. Ikke ny
heller, for den saks skyld. Men da er det altså desto kjekkere å bli kvitt alt
sammen. Med en skikkelig makuleringsmaskin er det meningsløst å forsøke å
rekonstruere noe etterpå. Det er også svært lite sannsynlig at noen kan
misbruke de opplysningene som fantes der. Informasjonen er slettet.

Noen få ting samler jeg på. Litt nostalgisk er det lov til å
være. Kontrakten fra første bilkjøpet, første leilighetskjøpet. Sånne ting.
Ellers er det alt sammen foreldet og klar for å bli nytt papir, eller noe.

Det minner selvsagt sterkt om hvordan jeg noen ganger må
legge ting bak. Bestemme meg for at det ikke lenger har noen plass i livet.
Uoppgjorte ting må gjøres opp, før det kan glemmes. Men ellers er det mye som
bare kan gå i glemselens hav – på lik linje med hvordan Gud behandler oss;

”Så langt som øst er fra vest, så langt
tar han våre synder bort fra oss.”

Stadig morer vi oss over det som kommer fra barnemunn. De små setter ord på sine egne begrensede eller uforbeholdne oppfatninger, og kombinert med bruk av litt for voksne formuleringer, kan det bli utrolig underholdende. Jeg ler ofte av det jeg hører de små sier, og andre ganger får det meg til å tenke over noe jeg ikke har tenkt på før. Noen ganger er det befriende enkelt å se verden gjennom barnas øyne.

For et par år siden skulle jeg be aftenbønn med en liten jente. Bønnen hennes fikk meg virkelig til å tenke: ”Kjære Gud, jeg ber for alle mennesker i hele verden – om at de skal ha det godt.” Jeg smilte litt av bønnen der jeg satt i mørket. Det var unektelig en stor bønn. Alle mennesker. 6 milliarder. Men hvorfor ikke? Det spørs jo hvem man ber til. Hennes hjerte var i alle fall på rett plass.

Senere har jeg tenkt på at Paulus sier det samme;
”Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger ogfor alle som er i høy stilling,”

Han hadde også et stort hjerte og ba store bønner. Det er ingen som faller utenfor den bønnen. Ingen er utelukket. Ingen nevnt, ingen glemt.

Jeg forholder meg stort sett til et mer overkommelig antall mennesker eller til det samfunnet og omgivelsene jeg lever i. Men jeg har etterhvert lært at det går an å strekke hjertet sitt også gjennom de bønnene vi ber. Bibelen er full av oppmuntringer til å be, banke på og lete. Og det er ingen grunn til at vi ikke skulle ta det på alvor.

’To gode naboer’ het egentlig ’Pat & Mat’. Den tsjekkiske dukkefilmen med dum-dum-du-di-dum-melodien handlet om to typer som slet med å løse praktiske problemer sammen. De hjalp hverandre ganske iherdig og hadde stadig mer eller mindre gode forsøk på å flytte på ting, reparere eller montere ting.

Her om dagen stilte en foredragsholder følgende spørsmål: ’Hvilken kultur har dere i denne byen? Hvis noen flytter inn i nabolaget ditt, hva vil da typisk skje? Er det kultur for å ønske vedkommende velkommen, ringe på døren eller invitere på kaffe?’  Spørsmålene
var gode. Jeg har diskutert det med flere siden. Hva gjør vi når vi får nye naboer? Svaret er stort sett; Ingenting. Alternativt stiller oss litt skeptisk og er litt forbeholden i vår tilnærming.

Jeg har nylig flyttet til et nytt nabolag og har sannsynligvis gjort noen sosiale overtramp allerede i kraft av min tilstedeværelse og eventuelt uvitenhet. Jeg kan vel ikke vite at jeg ikke kan parkere akkurat sånn, eller at jeg burde ha tenkt på et eller annet med
bosspannet eller postkassen, eller hva det nå er man skal tenke på. Det er uhyggelig lett å bli mistenkeliggjort i sin uvitenhet, og egentlig ville jeg satt pris på om folk fortalte meg ting før de ble så irritert at de forteller det med altfor store bokstaver. Jeg har ingen store problemer, men jeg har begynt å tenke på hvordan vi oppfører oss mot nye naboer.

Jeg har bestemt meg for å ikke forvente noe som helst, men sørge for at naboene skjønner at jeg er et utrolig alminnelig menneske (forhåpentligvis). Så i kveld inviterte jeg min nærmeste nabo på eplepai.

”Hvem er så min neste?”
spurte de Jesus.

(’Neste’ kan oversettes med nabo.)

Dom-dom-dom… dudi-dudi-dudi-du-du-du……

’Det har jeg ingen tro på’ sier vi noen ganger, og da har vi nullet ut enhver antydning til at påstanden eller historien som er framsatt er troverdig. Det hender også at vi gjør ting som vi egentlig ikke har særlig tro på, men av ren plikt eller som svar på andres forventning oppfører vi oss som vi tror på en sak.

Som regel synker eller stiger troen på om man skal vinne en fotballkamp med hvordan laget oppfører seg på banen og med stillingen underveis. Selvom det ikke så rent sjelden hender at et lag vinner med et mål på overtid, vil de fleste supportere kjenne at troen daler mot slutten av kampen hvis laget presterer dårlig. Men i fotball kan egentlig hva som helst skje, og man bør ikke forlate kampen før dommeren har blåst i fløyten.

I Bibelen leser jeg en fin historien om Jesus sitt møte med en kvinne som ikke var jøde. Hun var ikke regnet for rettroende og da hun utfordret Jesus på at hun burde få del i det som han hadde, testet han troen hennes ved å si at dette hadde hun egentlig ikke rett på. Hun parerte hans argumenter så elegant at hun får skikkelig kred av Jesus:
’Da sa Jesus til henne: ”Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.”’

Midt i dette lever jeg – i en verden full av utfordringer, med problemer, gleder og sorger, og med en dimensjon der jeg kan velge å tro på en som kan gripe inn på alle områder. Det handler ikke om hvor stor troen min er, for bare en pitteliten tro kan gjøre svære ting. Det handler om hvem jeg tror på.

Det gjelder å bruke troen sin og ikke gå før kampen er over.

”Dette var litt vemodig.” Jeg sikter til handlevognen til kvinnen bak meg i køen. Hun smiler og sier; ”Ja, det er det. Men jeg ville bare sikre meg før det begynner å bli tomt. Nå når det liksom har begynt å bli kaldt.” Hun dytter en vogn med en stabel av vedsekker foran seg. Det er like før jeg tilbyr meg å hjelpe henne inn i bilen med alt sammen.  Istedet velger jeg å betale for hageslangen som jeg vurdrer å være mer riktig for denne sesongen og spankulerer ut på høye hæler. Jeg er ikke klar for å forberede vintersesongen.

Er det sesongslutt eller sesongstart? På et eller annet tidspunkt må jeg innse at det er begge deler. Slutten på noe og starten på noe annet. Det er derfor definitivt tid for å flytte grillen under tak, tenke kjøp av hagemøbler på salg – til neste sesong, og faktisk innstille seg på stearinlys, mørke kvelder og innekos. De mørke kveldene og de lange regnfulle søndagene har kommet for å bli.

Men det er bare en stund, så er det over. Igjen. Mens noen gleder seg til jul allerede i februar, er det andre som bare ser fram mot vår og sommer. ”Hvor mange dager er det til jul?” Spurte en 6-åring her om dagen. ”Ca 100” fikk han til svar. Han syntes det var lenge. Jeg fikk sjokk og tenkte; ”Det er ikke lenge til.”

Det er en tid for alt, sier Forkynneren i Det Gamle Testamentet. Han sier det er en tid for fødes, dø, plante, rykke opp, drepe, lege, rive, bygge, gråte, le, danse…  Listen fortsetter.

Kanskje er det tid for å fokusere på det som kommer og ikke på det som er over.

”Alt skapte han vakkert i sin tid.”

Snart sesongstart.

I postkassen ligger avisene og et par brev. På forsiden av Dagens Næringsliv står det med feite bokstaver; ”Jeg greier aldri å betale”, ”- Fikk et skattekrav på 17 mill.” . Et av brevene er fra Kemneren. Det er det verste jeg vet; brev fra Kemneren. Det er sjelden oppmuntrende lesning.

I DN er det en politiker som har blitt siktet for grovt skattesvik og skylder avsindig mye penger og ikke ser noen løsning på hvordan han skal kunne betale og gjøre opp for seg. Han er betydelig verre stilt enn meg. Jeg har bare fått en purring fra skattemyndighetene – og har også heldigvis allerede betalt det jeg har blitt purret for.

Det finnes mennesker som har måttet få hjelp på grunn av for høy gjeld. Gjeldssanering må være både utrolig ydmykende og befriende på samme tid. Men det blir som et nullpunkt. Det er nok ikke noe godt sted å være.

I den åndelige verden beskriver Guds ord at vi har en gjeld som er umulig å betale. Skylden er for stor. Det er ikke mulig med egen energi, kraft eller ressurstilgang å betale seg fri. Selvom noen, også i den kristne tradisjonen, har forsøkt å lage et system for dette, så er det umulig å komme i balanse ved å betale avlat eller gjøre gode gjerninger. Det er umulig å kjøpe seg plass i Guds rike. Bibelen er klinkende klar.

Jeg kommer altså til kort. Et gedigent skyldbrev kommer i mot meg og jeg har ingenting å svare med.

”Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset.”

Det finnes en som har betalt prisen og gjort opp gjelden – en gang for alle – for alltid.

Kjøpt og betalt.

Når jeg lar meg lokke inn i en forretning på grunn av salg har jeg en tendens til å gå ut igjen med noe som ikke er på salg. De varene som er på salg er ofte i feil  størrelse, i ukurant farge eller har rett og slett gått litt av moten. Ikke det at jeg er så skrekkelig opptatt av mote, men det er nå en gang slik at noen trender endrer seg litt over tid, og smaken med den. Jeg kommer altså gjerne ut fra butikken med noe. Når jeg bruker litt tid i en butikk som fører ting jeg liker, har jeg en tendens til å finne noe. Men det er ikke nødvendigvis på salg. Mine venninner og søstre har en større standhaftighet i forhold til å forholde seg til salgsvarene, eller til å rett og slett vente til det kommer på salg. Og det skal helst være minus 70%. : ”Nei, jeg venter til det kommer på salg.”

Hva er en vare egentlig verd? Er jeg villig til å betale mye hvis det er høy kvalitet? Kan det være at varene er verd sin pris? Det finnes defintivt varer som er overpriset. Andre ganger er det utrolig at de kan være så billige på salg. Hvem tjener på det? Men jeg kjenner følelsen av å gjøre et kupp jeg også. Et av mine dyreste støvlettpar var fortsatt dyre selvom de var på minus 70%. Da synes jeg likevel at jeg har gjort et kupp. Underlig.

”Dårlig, dårlig!” sier kjøperen, men skryter av handelen når han har gått bort.

God pruting er et spill. Som sunnmøring burde jeg gjøre det oftere, rett og slett.

Vi lærte å lage disposisjon. Det er lenge siden vi lærte det. Jeg tror det må ha vært på ungdomsskolen. Disposisjonen handlet først og fremst om å planlegge skrivingen: Bakgrunn, innledning, argumentasjon og utlegning, avslutning og konklusjon. Punkt og underpunkt.

Seinere i livet har jeg lært meg at det er smart å disponere det meste. Tid. Penger. Krefter. Argumenter. Engasjement.

Å disponere ligner på å budsjettere, prioritere og forvalte. Det ligner, men jeg vet ikke om det er det samme. Det spiller ingen rolle. Det viktigste er å gjøre det som er nødvendig for å lage en strukturert framstilling, utlegging, ha nok krefter, ressurser og tid til å gjennomføre.

Jeg går i gang med friskt mot: Lager en disposisjon for det jeg skal si. Estimerer tiden det skal ta. Tenker at jeg må ha noen saftige poeng og at jeg må få nok tid til de viktigste temaene. Jeg disponerer dagen. Bruker tiden til det som er viktigst. Forsøker å bruke mest tid på det som er viktig. Irriterer meg over at detaljer tar for mye tid. Hvorfor tar nesten alle oppgaver like mye tid enten de e er strategisk viktige eller er banale detaljer? Hvorfor bruker jeg like lang tid på å handle ingredienser til mat som å lage den? Sånne ting kan jeg lure på.

Jesus sa noe om at det var smart å disponere og planlegge.
’For hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner etter hva det vil koste, om han har nok til å fullføre det med? Ellers kan det hende at han får bygd grunnmuren, men ikke er i stand til å fullføre. ’

Etter dette drar på med en illustrasjon til, før han sier noe veldig interessant om det å være en disippel.