Høyere logikk

Nylig satt jeg i et møte med en kar som var vanskelig å forstå. Det var for så vidt ikke noe galt med verken dialekten eller språket, det var heller noe med kommunikasjonsmåten og logikken. Min kollega hadde samme problemet; Han skar gjennom og forsøkte å konkludere tydelig og stille enda mer direkte spørsmål. Vi snakket om det etterpå. Det er ikke det at denne fyren ikke kan faget sitt. Han er dyktig, men å formidle hva han tenker til andre er nok ikke hans sterkeste side.

Det hele kan ha noe med tankesett og logikk å gjøre. Jeg møter mennesker som jeg merker er preget av sin profesjon, sin oppdragelse eller sitt verdisyn i så stor grad at det merkes på språket og måten å resonnere på. Det kan være lett å skille en lærer fra en lege, eller en ingeniør fra en musiker.

Jeg har tenkt på hvordan Jesus brukte lignelser for å gi bilder og forklaringer til de åndelige sannheter og prinsipper. For oss som har lest slutten av boken, er det ikke nødvendigvis så vanskelig å gripe essensen i det han forteller. Men for de som var rundt ham da han strødde om seg med bilder av kameler, nåløyer, bønder, sauer og talenter, var det ikke alltid helt opp i dagen hva han mente. Og noen ganger tenker jeg at vi ikke nødvendigvis har grepet det helt vi heller. Det holder ikke alltid å forstå ordene.

Bibelen forteller oss at Gud er alltid den samme. At han aldri forandrer seg eller går tilbake på noe av det han har sagt. Det er jo godt å vite. Det kan være greit å begynne der, tenker jeg. Begynne med å forstå hvem han faktisk er. Hva han vil. Hva som er grunnleggende viktig for han.

Dernest ønsker jeg å forstå er hva jeg skal gjøre med livet mitt. Hva gjør jeg her på denne planeten? Og noen ganger trenger jeg råd til hvordan jeg skal manøvrere gjennom ulike utfordringer i livet. Da er det oppmuntrende for meg å se hva Gud sier gjennom en av profetene:
‘Jeg er Herren, din Gud,
som lærer deg hva som hjelper,
og fører deg på veien du skal gå.’

Han vet hva som hjelper. Han klarer også å kommunisere det på en forståelig måte gjennom Den Hellige Ånd. Den som Jesus sa at vi skulle få.

Slik at jeg kan forstå. Slik at jeg kan lære meg hva som hjelper. Slik at jeg kan finne veien og gå på den.

Bibelref: Jes 48,17

Annonser

Livslengde

Vi er på vei til Ulriken. Puster og peser. Sol fra skyfri himmel. Vi går nesten i kø. «Hei!» Folk hilser munternt. «Dere var utrolig flinke til å gå på fjellet». Kommentarene sitter løst til små og store vi møter på vår vei.

«Vi kan ikke legge en alen til vår livslengde.» Min venninne reflekterer høyt. Hva betyr det? Hva betyr det at vi ikke kan legge en alen til vår livslengde? Vi har begge lest det og kjenner det Jesus sa: ‘Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?’

Vi blir skitne på hendene i det vi klatrer opp noen bergknauser. Vi blir svette og andpustne og må ta en pust i bakken og nyte den fine utsikten. «Hva betyr det?… Alen til sin livslengde… Ikke med eget strev eller bekymring legge noe til livslengden?»

«For det kan plutselig være over,» sier jeg, alvorlig. «Tenker du på noe spesielt?» kommer det i retur. «Alexander Dale Oen døde i dag tidlig.» Hun hadde ikke fått med seg nyheten. Livet er kort. Det er skjørt.  Plutselig er det over. Vårt eget strev kan ikke legge noe til eller trekke noe fra. Hva betyr det?

For noen uker siden jeg leste jeg om
Piermario Morosini, fotballproffen fra Italia som falt om og døde på fotballbanen. Han ble bare 25 år. Da han var yngre mistet han begge foreldrene sine, og litt senere mistet han sin bror. Om dette sa han; «these are the things that change your life, but at the same time make you so angry and help you achieve what was also a dream of my parents.» Morosini  hadde også tatt seg av sin handikappede søster. Plutselig var livet hans over.

 

Fremme på Ulrikens topp har vi ikke noe svar på hvorfor livet er så kort, men vi kan være enig om noe; Det er skjørt, det er kort og det synlige er midlertidig. Vi vil jobbe for de varige verdiene.

«Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.»

Bibelref: Matt 6,27 og 2.kor 4,18

Annonser

Fra minus til pluss – 3

Hva er kjernen i problemet? Hva er den bakenforliggende årsaken? Hvorfor føler jeg det sånn nå? Hvorfor skjer dette nå igjen?

For litt siden snakket jeg med en som fortalte at han hadde hatt ganske store migreneproblemer. I voksen alder hadde disse plutselig forsvunnet da han fikk fjernet visdomstennene. En besynderlig historie. «Det var et trykk i hodet som bare forsvant. Et trykk som alltid hadde vært der og som jeg trodde skulle være sånn,» fortalte han.

Jeg har nylig erkjent at jeg har en skavank i livet mitt.
Jeg kaller det faktisk en grøft. Det preger meg kanskje ikke så mye at alle andre nødvendigvis ser det, men for meg personlig er det plagsomt nok. Så jeg dragser rundt på en grøft som jeg innimellom faller i, og det frustrerer meg skikkelig. Hva i alle dager gjør jeg i denne grøften nå igjen?

For å bruke enda en analogi så kan det finnes en propp i systemet. Lettelsen kommer når man finner proppen, for den kan rett og slett fjernes. Eller det har kanskje bare grodd igjen og dermed har alt sammen har blitt en utydelig grøt av frustrasjon og manglende inspirasjon og motivasjon.

Psykologene vet litt om dette og derfor graver de i fortiden. Coachene har skjønt litt av dette og derfor fokuserer de på motivasjon og mulighetstenking her og nå og i fremtiden.

Jeg har kommet til at jeg trenger litt hjelp med denne grøften min. For tenk hvis det er mulig å gjøre noe med det? Kanskje den kan fylles igjen? Men det nytter ikke å bare bestemme seg. Jeg klarer ikke bare bestemme meg for å reagere annerledes. Jeg vil gjerne, men i dette tilfellet må jeg nok faktisk lære noe nytt.

Her kommer Gud inn i bildet. Jeg tuller ikke. Han bruker definitivt mennesker og jeg benyter meg både av tanker fra psykolgien og coachingen, men jeg kan kjenne hvordan Gud leder meg til å finne en løsning. Det gir meg håp.

Bjørn Eidsvåg synger om det, men han har egentlig bare hentet teksten fra Salmene i Bibelen:
«Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste.»

Trykket trenger ikke være der – og det går an å komme seg opp av en grøft.

Bibelref: Sal 40,3

Fra minus til pluss – 2

Det er kanskje 15 år siden jeg første gang tenkte at det hadde vært kjekt å ha et sitrontre. Treet jeg observerte den gangen bar frukt der det sto i kantinen, og jeg lot meg fascinere. I tillegg har jeg flere ganger beundret sitrontrærne i Italia. De bugner over av sitroner som italienerne bruker til alt mulig. Et sted jeg var på ferie fikk vi en bøtte med sitroner av naboene. Vi hadde ikke sjans til å nytte de den tiden vi var der. Min mor har et nesten religiøst forhold til sitroner. Hun mener det hjelper mot og for alt. Kanskje hun har rett. Jeg fant følgende beskrivelse på hvilke egenskaper og virkning frukten har:

«Sitronfrukten, og/eller den eteriske oljen som utvinnes av sitronskallet, er angitt å virke generelt styrkende, astringerende, blodstillende, antiseptisk, desinfiserende, bakteriehemmende, virushemmende, febersenkende, betennelseshemmende, antirevmatisk, styrker åreveggene og det perifere blodomløpet, neglestyrkende, appetittstimulerende, fordøyelsesfremmende, magestyrkende, leverstyrkende, avgiftende, rensende, avførende, urindrivende, urinsyredrivende, drepende på innvollsorm, blodrensende, immunstyrkende, blodsukkersenkende, blodtrykkssenkende, avkjølende, krampeløsende, bløtgjørende, insektbekjempende, kløestillende, konsentrasjonsøkende og prestasjonsfremmende. Sitron er en god antioksidant.»

For noen uker siden kjøpte jeg et sitrontre.
Jeg er ydmyk overfor oppgaven å skulle holde liv i dette treet. Fullstendig klar over at det egentlig klarer å vokse og bære frukt selv, vet jeg at vanning og gjødsling er helt essensielt. Der har jeg veldig dårlig erfaring. Problemet er at jeg glemmer det. Glemmer å vanne de grønne tingene i heimen. Selvtilliten på dette området er lav.

Ute i naturen er det knopper på trærne i disse dager. Bjørka har snart museører. Denne tiden minner meg om at livet bryter fram til tross for at det noen ganger ser temmelig mørkt og dødt ut. Løvtrærne har sett dø ut i månedsvis. Snøen, isen og regnet har dominert. Ingen tegn til liv.

Noen mennesker bærer på en drøm veldig lenge. Andre vet ikke helt hva de bærer på. Det kan se mørkt og dødt ut. Kanskje har det aldri vært antydning svar på ønsket eller den skjulte drømmen. Sitrontreet bærer frukt fra det er ca 15 år gammelt. Men da blomstrer og bærer det til gjengjeld frukt nesten hele året. På treet jeg har er der modne frukter og nylig var der blomster. Noen av blomstene har nå formet seg til små, grønne frukter. I toppen er der nye skudd.

Jeg vet at det livet Gud har gitt oss på innsiden også trenger næring. Jeg vet at jeg ikke kan kontrollere veksten fullt ut, men jeg forstår at det trenger næring. På utsiden kan det se temmelig dødt ut noen ganger.

Paulus hadde en erfaring av dette. Han beskriver hvem det er som skal ha æren for at livet virkelig vokser frem og bærer frukt:
«Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst.»

Tid for å vanne sitrontreet…

Bibelref: 1.kor 3,5-7

Fra minus til pluss – 1

Jeg er imponert over de norske værdamene som har gjort det kjedeligste og mest alminnelige i verden til et levebrød som har gitt suksess og overskudd.. For hva er det folk er opptatt av? Været. Dermed var jo egentlig værmeldingen en nerve i nyhetssendingen – hver eneste dag. Og så er det bare å sprite den litt opp – og vips!

Hva om jeg kan gjøre det samme? Hva er det trøtteste og kjedeligst i mitt liv? Eller hva er det jeg er opptatt av hver eneste dag? Hva med å oppjustere eller forfriske det som skjer oftest eller som livet er mest preget av?

Det er mange som leter etter nøkler til suksess og gjennombrudd for forretningen sin. Noen ganger er løsningen pene damer på en skjerm. Noen vil kanskje si at det alltid er en god løsning. Hva vet jeg.

Men det er ikke få ganger at jeg har sett at mennesker har lykkes med noe ene og alene fordi det er en spesiell egenskap, eller fordi ingen andre gidder å gjøre noe med det.

Kanskje er det så enkelt som at jeg kan tjene mest på det jeg er absolutt best til? Og da tenker jeg ikke bare på penger. Er det ikke slik at jeg vinner størst tillit når jeg legger vekt på noe jeg virkelig kan?

Jeg tar det ett steg lenger. For det finnes kanskje enda større gevinster der hvor jeg har hatt størst nederlag? Der er det i alle fall størst potensiale. Men jeg tenker ikke bare  relativt sett.

Jeg vet at det er slik når jeg har med Gud å gjøre. En bekjent av meg snakket om dette for et par år siden. Jeg kan ikke lenger huske ordene ordrett, men kjernen var:
Hva er ditt største nederlag? Gud kan ta ditt største nederlag og gjøre det til ditt største fortrinn.

Hvilke eksempler finnes det på dette? Jeg tror det finnes mange…

En måte å si det på;
«Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre sterke til skamme.»

En av profetene i Bibelen sa det slik:
‘Den svake skal si: «Jeg er en helt.»’

Bibelref: 1.kor 1,27 og Joel 3,15

Ikke se deg tilbake

Hun snudde seg, så seg tilbake og ble til en saltstøtte. Hva var det egentlig som fikk henne til å gjøre det? Hvorfor så hun seg tilbake? Dette lurer jeg på i dag.

Jeg snakker om en situasjon fra en gammel fortelling fra Bibelen. Lot og familien hans hadde blitt bedt om å pelle seg ut av Sodoma fordi byen skulle ødelegges. Meldingen var også at de ikke måtte se seg tilbake, men bare flykte for livet. Det fatale skjedde da kona til Lot så seg tilbake.

Når jeg tenker på det nå, så lurer jeg på om det varr sånn at kona til Lot ikke bare så seg tilbake av nysgjerrighet. Men kanskje hang hun litt fast, av en eller annen grunn. Det var neppe fine blomsterkasser eller andre materielle ting hun hang fast i. Men kanskje var der noen følelsesmessige bindinger. Jeg vet ikke hvorfor hun ikke klarte å legge ting bak seg, men jeg ser at det hadde en dramatisk konsekvens.

«Men Lots kone så seg tilbake. Da ble hun til en saltstøtte.»

Hva er det som skjer når vi stirrer tilbake på feilene som har skjedd i livet eller uretten vi har blitt påført? Hva skjer hvis vi henger fast i gamle forestillinger, dårlige minner eller ikke blir ferdige med perioder av nederlag og feil? Jeg merker at jeg stivner og det kommer ingen ny inspirasjon eller nye visjoner. Jeg blir innadvendt, negativ og vanskelig å ha med å gjøre.

Jeg er tilhenger av å finne årsaken til problemene man har i livet eller i personligheten. Noen ganger kan sikkert en terapeutisk behandling som går tilbake til barndom, eller andre perioder der situasjonene oppsto, være nyttig, men jeg tror definitivt at der er en tid for å tilgi, glemme og så gå videre. Og noen ting må man bare må løpe fra; ikke skal man identifisere seg med det, ikke skal man forsøke å forklare det eller forsvare de som velger annerledes – det er bare å løpe. Løpe for livet. Ikke snu seg tilbake.

Det aner meg hvorfor jeg tenker på dette. Jeg har nok noe å lære, som det står i Romerbrevet;

«Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir.»

1 Mos 19, Rom 15,4

Grønn gift

Jeg kjente jeg ble grønn av misunnelse. Var det ikke min tur å lykkes nå? Var det nødvendig at andre kom så lett til det mens jeg fortsatt måtte vente? En helt konkret situasjon hadde oppstått og jeg var stille fortvilet. Det var klart at det var misunnelsen som dominerte. Helt klart. Det var bare å bryte sammen og tilstå det over for seg selv. Flaut og utrolig irriterende.

Jeg kjente igjen misunnelsen fra mange år tilbake. Kan huske at det var en problemstilling i en relasjon tidlig i 20-årene. Ikke det at det har vært helt fraværende siden, men det har ikke tatt sånn tak på lenge. Før nå. Arrgh!

Motstrebende satte jeg meg ned for å lese om misunnelse. Hva er det med denne følelsen og holdningen, og hvordan kan jeg bli kvitt den? Det er unektelig slik at det forsurer miljøet for andre. I dette tilfellet står ikke det grønne for et sunt klima eller miljø akkurat. Men aller verst er det for meg selv og mitt indre liv; Det går rundt i toppen, gjør vondt i hodet og magen, og det går utover nattesøvnen.

Til alt overmål nevner Bibelen misunnelsen sammen med alskens elendighet;
«ondskap, falskhet og hykleri, misunnelse og sladder.»,
«ekteskapsbrudd, grådighet, ondskap, svik, utskeielser, misunnelige øyne, spott, hovmod, vettløshet.»
Ikke oppmuntrende lesing. Dette kan jeg da virkelig ikke identifisere meg med!

Hvordan bli kvitt det? Late som det ikke betyr noe? Fungerer ikke. Prøve å tenke på noe annet? Fungerer ikke. Ta det opp med vedkommende? Tviler på det er lurt. Prøve å markere seg enda mer? Sannsynligvis lite smart. Jeg kjenner at jeg ønsker misunnelsen dit pepper’n gror.

Jeg går til Jakobs brev i Bibelen. Han skriver;
«Men bærer dere bitter misunnelse og selvhevdelse i hjertet, da må dere ikke skryte og lyve mot sannheten. Den slags visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk og sjelelig, ja, demonisk. For hvor misunnelse og selvhevdelse rår, der er det uorden og alt som er ondt. Men visdommen ovenfra er først og fremst ren, dernest fredselskende, forsonlig og føyelig, rik på barmhjertighet og gode frukter, upartisk og uten hykleri. Og rettferdigheten er en frukt som blir sådd i fred og vokser fram for dem som skaper fred.»

Tiltak:
Innrømmelse og erkjennelse (bryter sammen og tilstår alt overfor meg selv og Gud).
Valg om å legge det bort/avstå fra å tenke og være slik ( også kalt omvendelse).
La Guds visdom og kjærlighet komme til (fylle på med gode tanker).

Implementering så raskt som mulig.

Bibelref: Jakob 3,14-18

 

Gode og dårlige skyllebøtter

Jeg liker mandager. Faktisk er det en av de bedre dagene i uken. Det å kunne starte en ny uke, er inspirerende og kjekt, synes jeg. Det har nok klar sammenheng med at jeg liker å jobbe, men uansett; mandager er som januar eller august – starten på noe nytt.

Mandagen jeg nå skal fortelle om fikk en dårlig start. Den startet med at jeg fikk en verbal skyllebøtte. Det var en klar formaning og irettesettelse, men opplevdes som skyllebøtte og ren kjeft. Jeg ble verken oppmuntret eller irritert. Jeg ble bare lei meg. Jeg syntes ikke jeg fortjente det. Jeg syntes ikke at det var nødvendig. Det var en utrolig dårlig start på uken.

Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte forstå irrettesetterens behov for å sette ord på det som hadde skjedd og ta det inn over meg. Jeg tok det inn over meg. Jeg beklaget. La meg kanskje ikke flat, men beklaget. Jeg kunne bare beklage. Ikke noe mer. Men det var nok. Heldigvis.

Jeg forundrer meg på at ordene våre har så stor makt. Ordene som kom mot meg denne morgenen gnagde seg inn i bevisstheten. De formet dagen. Jeg skal ikke med sikkerhet si at det ikke var nødvendig – det var bare ikke behagelig. Jeg har også erfaringer med at denne typen tilbakemeldinger faktisk gjør noe positivt med meg, så jeg får sette det på den kontoen. Jeg ser at ordene virker.

Jeg opplevde å gjøre det stikk motsatte en dag. En ung mann hadde gjort inntrykk på meg i jobbsammenheng. Ikke bare faglig, men mer som type og medmenneske. Jeg bestemte meg for å sette ord på det, men lurte litt på hvordan det ville ta seg ut. Jeg kjente han tross alt ikke særlig godt. Jeg lot det stå til og ringte utpå kvelden. «Nå ble jeg satt helt ut. Jeg kan bare si takk! Dette var akkurat det jeg trengte nå.» Han hadde jobbet overtid og lot seg overvelde av ordene jeg sa i telefonen. På min side var jeg nesten like forbløffet. Jeg kan ikke huske å ha gjort noe lignende før.

Ordene våre har utrolig stor makt. Jeg tenker at både de irettesettende og formanende, såvel som oppmuntrende og rosende ordene, har sin plass.

I dag lot jeg meg formane av Jakobs brev i Bibelen. Han virker noe streng, Jakob. Men jeg kjenner tydelig at han har noen poeng. Noe hadde han tydeligvis forstått etter et langt liv sammen med de første kristne. Han skriver om tungen og hvordan den både forbanner og velsigner. Akkurat som Kong Salomo sa mange år før ham;

«Tungen har makt over død og liv, og de som gjerne bruker den, får smake frukten.»

Bibelref; Ordsp 18,21

Illustrasjon: Tyvlånt fra http://strommen-if.no/blog/2011/08/jentelaget-hentet-norway-cup-pokal/

 

 

Et vanlig liv

Jeg introduserer de for hverandre;
en jente jeg kjenner på ca 11 år og en mann som kom bort til oss der vi sitter. De hilser på hverandre. Begge har utenlandske navn. «Victoria er et fint navn.» sier jeg. Mannen ser på jenta og sier; «Prinsessenavn» Vi foreslår til den smilende jenta at hun kan bli prinsesse. Hun mener det ikke er så lett. Men vi sier det sikkert finnes en prins i Europa for henne. Kanskje den danske prinsen bare han får noen år på seg.
«Jeg tror jeg velger det vanlige livet.» sier Victoria besluttsomt.
Uttrykket hennes får oss til å le.
Ja, for hun kan jo velge det.

Nylig ble det i underholdningsprogrammet Brille på NrK presentert en statistikk som sa noe om hva det norske folk ville velge om de kunne reise i tiden. Alternativene var noe begrenset, men statistikken var tydelig på at flertallet ville reise tilbake til sin egen ungdomstid og gi seg selv råd eller kanskje ha muligheten til å gjøre andre valg i livet. Det undret meg at så mange faktisk ønsket det. Er det så vanlig å ha ønsker om å ha gjort noe annerledes eller ugjort?

Det er mange eksempler på at vi ikke velger vår egen skjebne. Det finnes helt klart årsak og konsekvenser i livet, og valgene vi gjør er ikke likgyldige, men like fullt vil der være situasjoner, tilstander og opplevelser vi ikke kan gjøre rede for, og som heller ikke nødvendigvis er frukt av egne valg.

I motsetning til Victoria har jeg litt frykt for å leve et vanlig liv. Jeg har ikke ambisjoner om å bli prinsesse, men kanskje noe midt i mellom? Det må komme noe ut av dette livet, liksom. Jeg kan ikke bare gå rundt i en middels stor by, tjene penger, betale regningene mine, spise gode måltider, trene, besøke venner, pensjonere meg og dø. Det må skje noe mer enn som så. Perspektivet må være større på dette lille livet mitt.

Jeg tenker på en fyr som Jesus møtte. Han hadde vært lam i trettiåtte år. Han lå ved en dam sammen med mange andre syke og håpet på et mirakel. Han var temmelig motløs. Så kom Jesus forbi. Han sjekket om fyren var motivert for å bli frisk, motivert for forandring. Fyren hadde ikke ikke valgt denne situasjonen selv. Det er mulig det var en konsekvens av dårlige valg og noe som hadde skjedd i livet hans en gang. Men nå var han ikke lam fordi han hadde vondt i viljen eller var fornøyd med å heve trygden. Han ønsket noe annet. En annen skjebne. Han ville ha forandring. Den dagen ble det forandring i livet hans.

«Jeg har kommet for at dere skal ha liv og overflod.»

Et vanlig liv?
Så kommer Jesus forbi.

 

Bibelref: Joh 5,1-9 og Joh 10,10