Hvordan forholder jeg meg til at livet er mer enn det jeg kan se, ta og føle på? I mange henseender gir det seg selv. Der er mye jeg kan føle, oppleve eller tenke, som ikke nødvendigvis er synlig for det blotte øye. Likevel tror jeg på det og forholder meg til det.

Jeg vasker hendene når jeg har vært på do. Ikke bare fordi jeg lærte det som barn eller har blitt innprentet det gjennom folkehelseopplysning, men fordi jeg har lært at det finnes bakterier og vet at det beviselig er uheldig å ikke vaske hendene. For et par år siden begynte alle å vaske hendene hysterisk ofte og nyse i armkroken i stedet for i hånden slik
vi alltid hadde gjort. Noen fortalte oss at vi kunne begrense svineinfluensaen. Bare et litt banalt eksempel på at vi forholder oss til ting vi ikke ser.

Folk slår fast at ’Det er mer mellom himmel og jord’, og dermed er det slutt på diskusjonen. Men hva er det? Hvordan fungerer det som finnes mellom himmel og jord? Går det an å finne ut av det?

Svein Tindberg frafører i disse dager sitt eget teaterstykke ”Abrahams barn” på Det Norske Teater. I et intervju med A-magasinet 9.september 2011 snakker han om sin tro og sitt forhold til historien om Abraham:
‘Jeg elsker historien og reiseruten hans. Han var jo en vandrer. Samtidig
kjenner jeg igjen lengselen når han som barn sitter i en by preget av
avgudsdyrkelse og tenker at ”det må da være noe mer der ute?”’

Det er lov å undre seg. Det er lov å lete etter svarene.

Jeg siterer Bibelens egne ord:
”Ved tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord,
og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.”

Jeg vet ikke om det er normalt å ha litt paranoia en gang i blant – det å føle seg litt forfulgt. Jeg drar nok diagnosen litt langt, men jeg observerer at de fleste kan bli litt paranoide en gang i blant. For eksempel har folk en tendens til å tro at alt går galt når ting først har
begynt å gå galt. Eller i konfliktfylte situasjoner er det lett å tro at nå er alle ute etter skalpen min.

Ikke vet jeg, men det finnes ulike spor vi kan gå inn i, ser det ut til. Jeg forsøker å komme meg ut av de sporene jeg kjører meg fast i, og nylig forsøkte jeg å forklare dette for en. ”Jeg prøver å snakke med noen for å få noen innspill. Gjerne noen som ikke kjenner meg så godt, slik at jeg blir litt friere i hva jeg sier. Og så ber jeg til Gud.”

Jeg morer meg noen ganger over barnesanger. De har så latterlig banal tekst, og noen ganger blir de bare morsomme der de gnager seg inn i hjernebarken. De minste barna lærer seg sanger utrolig fort, og da kan de enkle strofene henge seg veldig fast også. Jeg husker en barnesang som går slik:
”Jeg har en engel som følger meg. Jeg har en engel som følger meg hver dag. Om
jeg sitter eller står, om jeg ligger eller går. Jeg har en engel som følger
meg.”
Snakk om paranoia.

Like fullt er det en sannhet i dette. Det finnes engler. Englene har en hensikt, men de søker ikke oppmerksomhet i seg selv. De har en oppgave og tjeneste. Bibelen sier;
”Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?”

I Dagens Næringsliv skrev de nylig om hvordan toppledere takler alvorlige kriser. De hadde klart å få noen av topplederne i tale. I seg selv er det ikke nødvendigvis lett, da ledere har lett for å trekke seg inn i seg selv i kriser og kjenne på en enda større ensomhet i håndteringen av det som har skjedd.  Flere gode eksempler viste hvor tøft det kan være å sitte med ansvaret i en organisasjon når noe har gått alvorlig galt; når flypassasjerer mister livet, barn blir forgiftet av mat og lignende dramatiske hendelser.

”Jeg tenker; hvordan klarer de seg i tøffe tider. Har de så mye styrke i seg selv?” Jeg samtalte med en vellykket forretningskvinne. Jeg kjenner henne ikke godt, men vet nok om hennes bakgrunn og meritter til å vite at hun har bein i nesen og et hjerte av gull. Men hun snakket om de vanskelige tidene, om de tidene man kjenner ekstra på at man trenger Gud. Vi var enig om at det er mange som har troen i seg, uten at det nødvendigvis er så synlig for alle andre. Men hva med de som ikke henvender seg til Gud eller kaster seg på han når det stormer som verst. ”Hvordan klarer de seg?” Hun undret seg.

Jeg vet hva jeg gjør. Når det røyner på som verst, har jeg ingen andre steder å gå; enn til Han som har lovet å være med, Han som sier Han har all makt i himmel på jord, Han som sier at vi skal komme med alt som tynger.

De sa det til Jesus direkte også, de som fulgte han. Det røynet på, men Peter sa:
”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.”

”Den som snakker mye, synder lett, klok er den som holder tungen i tømme.” sier det gamle ordtaket fra Salomos Ordspråk. De var velkjent med det den tiden også. Folk som sa for mye, lovte for mye, brukte for store ord og såret andre med ordene sine. Ordene fører med seg handlinger, og ordene kan i seg selv kan også gjøre mye skade.

I de senere år har det vært fokus på mobbing. Det har sågar kommet på den politiske dagsorden å skulle jobbe og kjempe mot mobbing. Tenk hvis vi kunne sette en stopper for å trykke hverandre ned og få en slutt på at barn gruer seg til å gå på skolen. Det hadde vært fantastisk om vi hadde en nulltoleranse som gjorde at klassekamerater og lærere aksjonerte med en gang noe lignet på mobbing.

Det samme burde være tilfelle på arbeidsplassene. I det øyeblikk noen begynner å baktale en kollega, er det på sin plass både å ta til motmæle eller kanskje til og med forlate samtalen. I alle tilfelle bør vi markere at dette ikke er noe som hører hjemme på en arbeidsplass.

Vi kan jo øve oss på politikerne. De er det lett å mobbe. Kanskje det kunne være en fin øvelse å slutte å henge de ut på en utidig måte. Jeg må si jeg er imponert over hvordan de står på år etter år og svelger unna ukvemsord, dårlige kommentarer, spydige spørsmål og karikaturtegninger i avisene eller imitasjoner av de mest personlige svakheter.

Heldigvis kan vi også skape gode ting med gode ord. Det er kraft i ordene våre. På samme måte som vi kan rive ned, bryte ned og ødelegge ved negative ord, baktalelse og ukvemsord, kan vi bygge opp, oppmuntre og skape mye godt med gode ord.

Jeg tror de fleste foreldre er smertelig klar over at de blir kopiert av sine barn. Definitivt i større grad enn barna er villig til å innrømme. Vi slutter aldri med det heller. Selvom vi kjemper imot, ender vi i enkelt situasjoner med å gjøre som våre foreldre.

Som storesøsken er vi også mer eller mindre kvalifiserte forbilder. Barn nummer to lærer ofte å gå tidligere, slå noen tidligere og snakke før man vet ordet av det. De observerer ikke bare de voksne, men tar også etter sine større søsken. Sikkert fint å kunne observere et lite menneske som bare er noen cm høyere enn en selv.

Vi elsker å se på idrettsstjernene og spørre de om hva slags forbilde de er for de unge. Ikke overraskende har de et sunt syn på dette. De er tross alt sunne tvers igjennom der de trener, spiser og tenker seg til verdensmestere. Det er verre med de musikalske forbildene. Der kan det dukke opp mye rart, og de er minst like viktige forbilder som de som driver idrett.

I forretningslivet har vi også våre idealer. Vi lytter til de som har lykkes og vi roser og kritiserer de, alt etter som. Noen ganger innrømmer vi at vi har forbilder. Andre ganger hevder vi å ha funnet opp vår egen medisin. Men det er sjelden folk har funnet opp alt kruttet på egen hånd. Inspirasjonen, kilden og tankene kommer fra flere steder.

Vi følger alle noen. Det er like greit å vite hvem man vil følge og være bevisst på det. Tenker jeg. Det hender jeg observerer folk jeg ikke vil følge, men det vil ikke si at jeg unngår å gjøre samme feilene.

Jesus brukte dette prinsippet i sin undervisning og sa:

”Følg meg!”

’21 grams’ heter filmen som forsøker å si noe om hva som skjer når vi dør. 21 gram skal visst nok være vekten et menneske mister akkurat i dødsøyeblikket. Forskeren som fant dette på begynnelsen av 1900-tallet sammenlignet vekten hos et menneske og vekten hos en hund i dødsøyeblikket. Mennesket mistet 21 gram.

De fleste mennesker på kloden tror at noe skjer når vi dør. En liten andel tror at alt er over og ut. I alle religioner og hos de fleste mennesker finnes det et håp om en annen type tilværelse og en tro på et liv etter døden. Hvordan det faktisk blir, vet vi ikke enda.

På bestselgerlistene i USA ligger det en bok som heter ’Heaven is for real’. Boken er skrevet av faren til en gutt som opplevde å dø og komme tilbake til livet som 4-åring . Han fortalte etterhvert foreldrene sine om hva han opplevde mens livreddende operasjon ble utført. Boken gir håp til mange som tror på et liv etter døden.

I dag har jeg hatt en dag som startet med å se en mann som hadde kollapset i sikkerhetskontrollen på flyplassen, og som fikk hjerte-lunge-redning mens hundretalls går sakte forbi. Han lå der i bar overkropp mens det som trolig var tilfeldig forbipasserende leger jobbet på spreng for å få hjertet i gang igjen. For noen minutter siden fikk jeg en telefon som fortalte om en bekjent av familien som har tatt livet sitt, til sjokk for alle i nærmiljøet. Og mens jeg skriver dette ringer min venninne om sin nevø som i dag har fått diagnosen akutt leukemi. 20-åringen får umiddelbar behandling i kveld. De tror han blir frisk.

”Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.”

Godt verktøy er halve jobben. Det er kanskje ikke en livslov, men definitivt en praktisk erfaring. Hvem har ikke stått med feil skrujern og forsøkt å feste en skrue eller leitet etter hammeren og blitt frustrert over å måtte bruke noe som ligner, gjerne med uheldig eller fatalt resultat.

Da er ingenting som riktig og godt verktøy. Det å kjenne at umbrakonøkkelen fungerer og at delene passer sammen som hånd i hanske. Hvis man i tillegg har innsikt i hvordan man skal gjøre tingene, går det meste som en lek.

”Jeg har et spørsmål til deg. Jeg lurer på om jeg har litt problemer på grunn av…Og om årsaken kan være… Og nå tenker jeg at kanskje…” I løpet av noen korte setninger forsøkte jeg å formidle problemstillingen til min psykologvenn. Jeg hadde ikke tenkt å be om terapi eller dypere samtaler, men mer bare få noen innspill på om jeg var på rett vei i håndteringen av situasjonen. ”Men har ikke du alle verktøyene?” svarte hun med en anerkjennende undertone.

Man kan ha verktøyene og ha alle delene tilgjengelig, men det trengs også motivasjon og styrke til å gjøre jobben.

’Mesteren setter mot i gullsmeden;
den som banker metallet til med hammeren,
oppmuntrer ham som slår på ambolten.
Han sier om loddingen: ”Den er god.”
Så fester de bildet med nagler,
for at det skal stå støtt.’

Beskrivelsen er kanskje hentet fra en litt spesiell situasjon, men uansett om man lager gode eller dårlige bilder, vil det trengs mot og kraft til å gjøre det.

Det nytter ikke å bare ha lest om verktøyene eller ha de liggende i verktøykassen. Ingenting er som riktig verktøy, gode arbeidsbeskrivelser, alle deler tilgjengelig, godt lys og energi til å gjøre jobben.

Metrologene sliter med å treffe godt med værvarslingen. Noen ganger treffer de godt. Spesielt i de periodene hvor de ser lavtrykkene stå i kø utenfor kysten av Norge. Da er det bankers. Det blir øs-pøs, øsende regn. Da er et 3 dagers varsel relativt presis.

Nylig kom det en nyhet om at det skal komme enda mer nedbør de neste 50 årene. Det kan jo ikke være spesielt lett å forutsi noe sånt når de allerede sliter med langtidsvarselet for en uke. Men det finnes vel noen trender og statistikker som tyder på endringer i klimaet.

Det er ekstrem tørke på Afrikas horn. I store deler av Afrika er det frodig og fint, med unntak av Sahara naturligvis. Men nå er det stor krise for de sult og tørkerammede i den verste tørkeperioden på Afrikas horn på 60 år.

Flom eller tørke. Begge deler har enorme konsekvenser. Heftig å forholde seg til for den som opplever det.

”Går du gjennom vann, er jeg med deg,
gjennom elver, skal de ikke rive deg bort.
Går du gjennom ild, skal den ikke svi deg,
og flammen skal ikke brenne deg.”

Jeg forholder meg til at dette er noe Gud har sagt. Det er ikke jeg som har funnet på det. Det er hans løfte til sitt folk. Det er tydelig at det var heftige opplevelser de mått gjennom på den tiden også, men Gud er tydelig: ’Jeg er med deg’.

Med stor frimodighet kan jeg ta noen av disse ordene når jeg trenger det og sitere de for Gud i en bønn: Nå forventer jeg å oppleve det som du sier i ditt ord; Du er med. Du vil hjelpe. Du vil aldri svikte meg og aldri forlate meg. Du er med midt i stormen, flommen eller tørken. Vis deg stor Gud!

Hva betyr det å være trofast? For noen er kanskje trofast i beste fall et bra hundenavn. Gjennom livet har de opplevd så mye svik og skuffelser at det er større grunn til å ha stole på husdyrene enn på menneskene man har rundt seg.

”Mange roper om sin egen troskap, men hvor finnes en pålitelig mann?”

Sitatet er hentet fra Salomos Ordspråk. Han hadde nok observert mange som ikke holdt mål når det kom til stykket; folk som hadde lovet å stille på dugnad, fedre som hadde sagt de skulle være mer tilstede med barna, koner som hadde lovet trofasthet til sine ektemenn, barn som hadde lovet at de skulle hjelpe til, venner som hadde sagt de skulle stille opp.

Vi er feilbarlige. Det er bare å innse det. Det er ikke vanskelig å komme til kort og komme i skade for å såre noen. Jeg tenker det er noe ærbart ved det å være trofast. Det å holde ord. Det å holde ut. Det å ikke gi seg. Vi kaller det ofte integritet.

I et samfunn hvor vi for lengst har akseptert at det meste er i oppløsning, er det kanskje på tide å fremheve trofastheten som et ideal igjen. Jeg setter i alle fall utrolig pris på de vennene som holder ut med meg i de faser hvor jeg ikke er så hyggelig og lett å ha med å gjøre – de som stiller opp og er trofaste når det røyner på. Jeg vil ære de og jeg vil verdsette en slik trofasthet.

Kanskje går det også an i enda større grad å ha det som et personlig ideal. Og noen ganger kjenner jeg at jeg velger trofastheten og at det er en fin form for kjærlighet.

Jeg husker vagt teskjekjerringa. Koselige, morsomme historier av Alf Prøysen. De har blitt klassikere. Jeg ble nylig påminnet disse historiene av noen som snakket om at det kanskje kunne være greit å gjøre seg liten og usynlig som teskjekjerringa noen ganger. Andre ganger er det både svært upraktisk og nedverdigende å bli behandlet som en liten, usynlig teskjekjerring. Fullstendig ignorert.

Det er sjelden jeg har lyst å gjøre meg liten. Som regel er det en større utfordring at man føler seg for liten. Det å stå foran svære, uhåndterlige problemer kan være svært krevende.

Erin Brockovich var en sånn kvinne. En sann historie som ble filmatisert for noen år siden. Den unge kvinnen som kjempet mot det svære, amerikanske konsernet for å få de til å innrømme at de hadde forgiftet drikkevannet og vært skyldig i at mange mennesker ble syke. Hun vant fram. Sånt blir det Holywoodfilm av.

David og Goliat er en sånn historie. Den bruker vi for det den er verdt når vi opplever at noen kjemper mot overmakten – og vinner.

Teskjekjerringa klarte seg ofte ganske bra i disse historiene. Selvom hennes opplevelse av å bli liten var svært situasjonsbetinget, kan vel alle være enig i at det er en stor utfordring å skulle plukke blåbær hvis man er liten som en teskje. Bærplukkere og spann blir svære som hus. Problemene tårnet seg opp.

Men hva var det som gjorde at David vant mot Goliat? Det viktigste i historien er jo ikke at han var liten, men at han stolte på en som var enda større:
”David svarte: ”Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud, han som er Gud for Israels fylkinger; ham har du hånet.”

Resten er historie.