Når jeg lar meg lokke inn i en forretning på grunn av salg har jeg en tendens til å gå ut igjen med noe som ikke er på salg. De varene som er på salg er ofte i feil  størrelse, i ukurant farge eller har rett og slett gått litt av moten. Ikke det at jeg er så skrekkelig opptatt av mote, men det er nå en gang slik at noen trender endrer seg litt over tid, og smaken med den. Jeg kommer altså gjerne ut fra butikken med noe. Når jeg bruker litt tid i en butikk som fører ting jeg liker, har jeg en tendens til å finne noe. Men det er ikke nødvendigvis på salg. Mine venninner og søstre har en større standhaftighet i forhold til å forholde seg til salgsvarene, eller til å rett og slett vente til det kommer på salg. Og det skal helst være minus 70%. : ”Nei, jeg venter til det kommer på salg.”

Hva er en vare egentlig verd? Er jeg villig til å betale mye hvis det er høy kvalitet? Kan det være at varene er verd sin pris? Det finnes defintivt varer som er overpriset. Andre ganger er det utrolig at de kan være så billige på salg. Hvem tjener på det? Men jeg kjenner følelsen av å gjøre et kupp jeg også. Et av mine dyreste støvlettpar var fortsatt dyre selvom de var på minus 70%. Da synes jeg likevel at jeg har gjort et kupp. Underlig.

”Dårlig, dårlig!” sier kjøperen, men skryter av handelen når han har gått bort.

God pruting er et spill. Som sunnmøring burde jeg gjøre det oftere, rett og slett.

Vi lærte å lage disposisjon. Det er lenge siden vi lærte det. Jeg tror det må ha vært på ungdomsskolen. Disposisjonen handlet først og fremst om å planlegge skrivingen: Bakgrunn, innledning, argumentasjon og utlegning, avslutning og konklusjon. Punkt og underpunkt.

Seinere i livet har jeg lært meg at det er smart å disponere det meste. Tid. Penger. Krefter. Argumenter. Engasjement.

Å disponere ligner på å budsjettere, prioritere og forvalte. Det ligner, men jeg vet ikke om det er det samme. Det spiller ingen rolle. Det viktigste er å gjøre det som er nødvendig for å lage en strukturert framstilling, utlegging, ha nok krefter, ressurser og tid til å gjennomføre.

Jeg går i gang med friskt mot: Lager en disposisjon for det jeg skal si. Estimerer tiden det skal ta. Tenker at jeg må ha noen saftige poeng og at jeg må få nok tid til de viktigste temaene. Jeg disponerer dagen. Bruker tiden til det som er viktigst. Forsøker å bruke mest tid på det som er viktig. Irriterer meg over at detaljer tar for mye tid. Hvorfor tar nesten alle oppgaver like mye tid enten de e er strategisk viktige eller er banale detaljer? Hvorfor bruker jeg like lang tid på å handle ingredienser til mat som å lage den? Sånne ting kan jeg lure på.

Jesus sa noe om at det var smart å disponere og planlegge.
’For hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner etter hva det vil koste, om han har nok til å fullføre det med? Ellers kan det hende at han får bygd grunnmuren, men ikke er i stand til å fullføre. ’

Etter dette drar på med en illustrasjon til, før han sier noe veldig interessant om det å være en disippel.

Ingen steiner er like. Det er mulig mursteiner eller belegningsstein kan bli temmelig like, men det finnes nyanseforskjeller, ulikt antall sandkorn og fargesammensetninger i de også. For å bygge en natursteinsmur, må en se nøye på hvilke steiner som passer hvor. De må flyttes på, snus og bytte plass. Til slutt sitter det. Som støpt, men gjerne uten støp.

Alle vet at man for å bygge et stabilt hus må ha en stabil grunnmuren og være sikker på at grunnsteinen og fundamentet holder mål. Alle som har vært i Pisa har skjønt at det kan gå gale og bli skeivt.

Hva bygger jeg livet på? Hvilke grunnsteiner bygger jeg videre på? Bibelen snakker mye om dette. Den går så langt at den sammenligner oss mennesker med steiner, heldigvis levende sådanne;

”Kom til ham, den levende stein, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus.”

Fyren som skrev dette het Peter. Han fikk navnet Peter av Jesus. Peter betyr stein. Han skjønte noe av dette, han hadde erfart noe av hva det betydde å bli tilpasset, flyttet på og bygget opp.

Det er spennende å være en sånn stein, tenker jeg. Lurer på hva de andre steinene tenker. Vi må i hvertfall forstå at vi er forskjellige men passer sammen likevel, og at vi sammen utgjør noe som er sterkt og stødig. Det kan bli et merkelig byggverk hvis ikke. Da er det greit å vite at det ikke er vi som bygger. Det trengs en som har skikkelig oversikt for å bygge dette byggverket.

Stein på stein.

«Vi skal bygge stein på stein,» Det må helst uttales med Osterøydialekt. Det var mantraet til Mons Ivar Mjelde da han trente Brann i Bergen for noen år siden. Han påstod hardnakket at det ikke fantes noen snarvei til suksess, men at laget skulle bygges gradvis og sterkt. Fritt etter hukommelsen. Såvidt jeg kan huske gjorde han en bra jobb også.
‘Stein på stein’ sier noe om solid fundament, om en stegvis prosess, om fokus
på en og en stein.

Jeg har nylig snakket med to menn som har veldig forskjellige opplevelser av å mure og bygge med stein. Den ene synes det er fantastisk inspirerende og givende arbeid, den andre hater det og blir frustrert over steiner som ikke vil tilpasse seg. Sistnevnte vil heller jobbe med trevirke hvor man kan ta skruene ut igjen uten for mye møye og gjøre ting
på nytt.

Det hender man må gjøre ting på nytt med både stein, trevirke og menneskelige innslag på en arbeidsplass. Det er ikke tvil om at puslespillbiter og andre elementer som helst skal passe sammen, gjør seg best når de faktisk passer sammen.

Jeg kan huske at jeg var med å se hvordan de satte steingrøfter da jeg var liten – i steinalderen en gang. Det var viktig at steinene passet inn, akkurat som når man bygger en mur. Noen har bedre blikk for sånt enn andre og så kreves det litt trening og mye kraft og energi. Det hendte steinene måtte flyttes igjen og da var det om å gjøre å angripe fra rett
kant for å få best tak og sørge for å bruke energien riktig for å flytte steinen.

Stein på stein ved Lysekloster

Bibelref: Ordsp 27,3

De siste dagene har jeg reflektert over hvordan jeg egentlig har forventninger på ulike områder i livet. Jeg ønsker å lykkes med alt. Hvem gjør ikke det? I perioder klaffer ting og andre ganger er det noe som skjærer seg. I alt søker jeg forbedringer og nye mål. Jeg snakker ikke om perfeksjonisme, men om ønsker og mål som blir nådd eller ikke nådd, eller resultater som tilsynelatende lar vente på seg. Det finnes mange eksempler, både på seire og nederlag.

Jeg har en tanke som gjennomsyrer det hele: Jeg tror på Gud, på hans velsignelse og hans hjelp i livet. Ingenting kommer gratis og likevel er det gratis. Jeg tror at Gud vil at vi skal ha det godt. Jeg tror at han kan og vil helbrede, og at han vil at vi skal ha god helse. Det er noe som gir meg frimodighet til å be når sykdom rammer. I det siste har jeg vært med å be for alvorlig syke mennesker. Jeg tar ikke god helse for gitt. Jeg har forventninger til å få være frisk, og jeg tror at jeg kan be om god helse. Men jeg tar det ikke for gitt. Jeg er takknemlig.

Jeg er dypt takknemlig for de mange tingene som går bra i livet og at jeg kan oppleve å ha et godt liv. Samtidig strekker jeg meg videre og setter mitt håp til en som er større og som har enda større tanker for livet og fremtiden enn det jeg har.

Jeg er glad og takknemlig for alt jeg har blitt gitt – men jeg tar det ikke for gitt.

”Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.”

”Kan man måle kjærligheten?” Jeg spør mine hyggelige frokostgjester. De svarer raskt at de ikke kan svare på så dype spørsmål før de har fått i seg første rundstykket. Samtalen er ikke vanskelig å få på gli. Finnes det et mål på kjærlighet? Går det an å si at man har mer kjærlighet enn andre? Er det bare følelser? Er det ikke like mye handlinger og praktiske ting? Hvorfor har man i samfunnet tilsynelatende redusert kjærligheten til å handle om den romantiske kjærligheten? Blir det ikke feil når man evaluerer kjærlighetslivet til bare å handle om følelser?

Det finnes kanskje ikke en måleenhet som kan måle kjærligheten og konkret slå fast hvor sterk eller svak den er. Vi har en tendens til å gjøre det til en subjektiv og følelsesbasert definisjon hvor vi selv eier svaret. Strengt tatt kan vi kanskje ikke hevde at noen ikke er glad i oss bare fordi vi ikke oppfatter det. Vi bør faktisk respektere andres ord og handlinger såpass at vi tror på de hvis de sier at de har kjærlighet til oss. Om de er så flink til å vise den på rett måte, kan sikkert diskuteres.

Guds kjærlighet er det umulig å måle, sier noen. Den er uten grenser. Grenseløs. Den strekker seg mot alle – til alle tider. Gud hevder at han elsker oss. Han har kjærlighet til alle mennesker. Han elsker oss så høyt at han ga sin egen sønn. Vi skylder han å tro på det, tenker jeg.

Hvilken måleenhet skal vi så bruke på kjærligheten?

Salomo sa det slik;
”For sterk som døden er kjærligheten, hard som dødsriket er dens lidenskap.”

Forslag til skala for målebarometeret: Død – svak – varm – sterk – sterkere – dødssterk.

’Hva skal vi ha til middag?’ Desperate foreldre løper rundt i butikken etter arbeidstid, slepende på småtrøtte barn som kommer rett fra SFO og lurer på hva de skal finne på. Butikkene gjør det de kan for å gjøre valget enklere. De kommer med oppskrifter, tilbud, apper og i det hele tatt legger alle forhold til rette for at man skal kunne lage supergod middag som tilfredsstiller de fleste ganer. Helst skal det ikke ta mer enn 20 minutter. Den tiden det tar å koke poteter. Maks.

Fast food har møtt sin motvekt i Slow food. Jeg husker første gangen jeg så en restaurant som reklamerte med at de hadde slow food. Jeg kan ikke helt husk navnet på restauranten, men jeg mener de hadde en sneile som logo. Fint. Ikke dit jeg går om jeg holder på å dø av sult, men kanskje stedet jeg velger om jeg tenker at jeg vil oppsøke noe som kan inspirere ganen litt utover det normale.

Hva er sikringskost? Jeg innbiller meg at det er det jeg velger å putte i meg for å sikre meg at kroppen får det den trenger. Mulig jeg bruker uttrykket feil, men jeg tenker at noe må være på plass, sånn på det jevne. Men som de fleste tror jeg at et alminnelig variert kosthold gjør jobben. Så da er det bare å kjøre på med innslag av norsk husmannskost, italienske delikatesser eller frossenpizza.

Jeg har litt det samme synet på åndelig føde. Det finnes noe som er sikringskost. Noe jeg trenger å ta til meg jevnt og trutt, og så finnes det måltider som bare er en fest. Opplevelser som ikke kommer hver dag, men som setter spor.

”Jeg er livets brød”, sa Jesus.

Både til hverdag og fest, tenker jeg.

”Troen er veldig privat for meg. Jeg er ikke komfortabel med å snakke om det.” Kvinnen som betrodde meg dette er kanskje ikke spesielt privat når det gjelder andre ting, men dette området var hun ikke klar til å dele sine tanker om. Jeg respekterer det , naturligvis.

Opp gjennom årene har jeg møtt utallige mennesker som har fortalt historier om hvordan de opplever Gud i livene sine. Historiene og erfaringene er like forskjellige som menneskene, men det som går igjen er erfaringen av at det finnes en Gud som bryr seg og konkrete erfaringer av tilgivelse, fred, mening, helbredelse, kraft osv.  Jeg har møtt mange som ikke tror særlig mye på Gud også. Det stresser meg ikke, men når de spør, prøver jeg alltid å finne en god måte å forklare troen min på. Det er ikke alltid like lett.

Hvordan kan jeg forklare Guds enorme omsorg og kjærlighet til oss mennesker? Jeg tror Gud har varmesøkende kamera. Han ser den som er kald, forfrossen og sitter i mørket. Jeg tror han er opptatt av oss selv om vi ikke er opptatt av han. Bibelen forteller meg at han aldri er langt borte fra noen av oss. Hva betyr det i praksis? Hva hvis jeg ikke føler det sånn? Hva hvis jeg erfarer noe skikkelig kjipt?

Der er tider der spørsmålene er flere enn svarene. Men ingenting er som å få et svar.

Paulus hadde en inderlig bønn i denne forbindelse. Her er et utsnitt;
”Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.”

Her om kvelden leste jeg en liten barnebok for en 6-åring. Boken handlet om Samson og hadde en ganske fargerik framstilling av den litt merkelige historien fra Bibelen. Underveis i den lille boken kom det enkle spørsmål som barn kunne forholde seg til; ”Hvor sterk er du? Få se musklene dine.” Jeg tror de fleste 1-åringer blir utsatt for dette spørsmålet. Og en  6-åring er opptatt av å måle styrke med klassekamerater.

Gjennom hele livet måler vi og evaluerer vår egen styrke. Alle er ikke like systematiske i dette, men de fleste har et forhold til om de er sterke eller ikke. Styrke sitter i de fysiske musklene, men jeg har virkelig merket at hvor mye jeg orker også er tett forbundet med mot og inspirasjon på innsiden. Mental eller psykisk styrke er nok vel så viktig som fysisk styrke.

Det var ingen som forsto hvorfor Samson var så voldsomt sterk. Vi som har lest historien vet jo at det hadde sammenheng med et løfte i fra Gud og at håret hans var et ytre tegn på det. Han hadde aldri blitt klippet og var dårlig butikk for datidens frisører. Da Dalila ved sin kvinnelist klarte å overtale han til røpe hemmeligheten, var løpet kjørt. Hans styrke kom fra Gud og uten Guds hjelp ble han et vanlig menneske.

Jeg vet at det er mulig å få styrke når man egentlig ikke har mer å by på, og at hva som helst som binder en kan brytes. Det gjelder både åndelig, psykisk og fysisk. Det er jeg veldig glad for.

”Da kom Herrens Ånd over ham med styrke. Repene om hans armer ble som brent lintråd, og båndene falt av hans hender som om de smuldret bort.”