Hva er det med disse dyrene? De er merkelige. De gjør liksom det de synes er greit hele tiden. Eller kanskje det er vi mennesker som er merkelige? Uansett. De er litt rare. Alle sammen, men på hver sin måte.

Ta den hunden jeg observerte her om dagen. Den løp rundt på golfbanen, og så stoppet den og skvettet på et bjørketre. Hva er det den innbiller seg?! Tror den at den eier hull 18 bare fordi den går tur med sin eier på banen? Her betaler jeg i dyre dommer for å være medlem på denne golfbanen og kunne spille med fiffen i Bergen, og der går en bikkje rundt og markerer trærne uten å ha betalt en dritt. Eller kanskje den faktisk betaler med det.

Jeg innrømmer det. Jeg er ikke fryktelig glad i dyr. De er helt greie, liksom. Jeg kan klappe noen, aller nådigst. En venn av meg er litt av samme slaget. Hun fortalte at hun som barn måtte skrive en erklæring om at hun skulle være snill mot dyrene. Hun hadde hatt stor glede av å kaste never med småstein på kyr fordi da hoppet de så morsomt. Ikke pent.

Jeg har funnet ut at jeg skal ha mer respekt for dyrene. Tross alt reddet Gud flere dyr enn mennesker i Noahs ark. Han liker de. Han har skapt en hel myriade av varianter. Han bruker de positivt også.

Da Jesus skulle ri inn i Jerusalem under den berømte påsken, sa han at de skulle hente en eselfole til ham. Hvis noen spurte om hvorfor de løste den fra hvor den var bundet, skulle de svare:
”Herren har bruk for den, og han sender den straks tilbake igjen.”

Det gikk nok ikke skremmende fort.

Hva gjør lillebrorbjørn i toppen av det spinkle treet, og hvor er bjørnemamma?

”En venn viser alltid kjærlighet” står det i Ordspråkene i Bibelen.

’Nå har jeg fått venner jeg kommer til å ha hele livet’, tenkte jeg for mange år siden. Det var en utrolig god følelse; det å vite at disse folkene, som jeg satte så pris på, likte å være med, ble inspirert og utfordret av, kom til å være der hele veien. Til siste slutt.

Det handler ikke bare om at de kommer til å holde ut med meg gjennom livets opp- og nedturer. Det handler like mye om min beslutning i hjertet om at disse menneskene vil jeg holde på, hjelpe å lykkes og være til for. Utgangspunktet er begeistring, kjemi og mye felles greier, på en eller annen måte. Så blir det hele dypere relasjoner, og det handler om å beskytte, pleie og utvikle de. Jeg kan bestemme meg for å være glad i noen, og så kan jeg holde fast på det og la det styre mine valg, reaksjoner og handlinger. Jeg liker det, men noen ganger er det ekstremt utfordrende.

Jeg greier jo ikke å ta vare på alle relasjoner jeg heller, men det finnes noen jeg har så mye historie med og har delt så mye med, at det helt uaktuelt å bytte de ut. En slik dyrebar relasjon holdt virkelig på å gå fløyten for noen år siden. Det hadde sine konkrete årsaker og det var all grunn til frustrasjon, mistillit, avstand og alskens dårlige følelser. Der var hendelser som kunne ta knekken på enhver relasjon.

Det er da jeg henter fram valget jeg har gjort i mitt hjerte og tanken om at det ikke er noe tema å gi opp denne relasjonen. Og det er helt utrolig hva som kan skje når man legger hjertet på et fat.

Skannet kort fra MILK, www.milkphotos.com

Jeg har vært i Bangladesh. Det ga meg en underlig følelse å bo på et luksushotell og observere barn som løp barføtt blant skurene 20 meter fra vinduet mitt. Der bor de på elvebredden, delvis på sandbanker i elven. Det hadde vært tørke en periode, og da skjer det at de bygger i elvene. Gamle Dhaka har den største befolkningstettheten i verden. Det bor ca 80.000 mennesker per kvadratkilometer.  Om vi lager en graf hvor vi sammenligner det med Norge, kommer vi ikke med på diagrammet en gang. De bygger i elvene, og så kommer flommen.

Det er ikke mange som tigger, for det er en skam å tigge. Man skal jobbe for pengene. Et lite bord med en symaskin på fortauet, en stol og et speil blir en frisørsalong, og langs elvene båter med all slags frukt og varer som fraktes til torget. Alt søppel blir finkjemmet for ressurser. Snakk om resirkulering. Norske renholdsverk kan bare reise på studietur med en gang. Så når jeg vet at de i Dhaka lever på kanskje 2 dollar dagen i snitt, så setter det mitt liv i perspektiv. Verden er urettferdig.  

”Hvis velstanden øker, så knytt ikke ditt hjerte til den.”
Han som sa dette visste hva han snakket om. Han var veldig rik, men han hadde også en kamp for å holde fokus. Han hadde stadig krig og fiender som ville gjøre ende på ham. Kong David blir kalt en mann etter Guds hjerte. Jeg kan med andre ord ikke påstå at rikdom er galt i seg selv. Men jeg kan se at det har sine utfordringer, og jeg forstår hva David skriver.

«For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.» sier Jesus. 

Jeg inngikk en avtale med en kollega. Vi skulle de nærmeste månedene besøke folk vi ikke hadde besøkt på lenge, eller kanskje aldri hadde besøkt før. Utgangspunktet var en samtale om at vi rett og slett er for lite flinke å besøke mennesker fordi vi tror de er så opptatt, eller vi bare utsetter det, eller eller. Under en festlig middag er det lett å komme opp med nye prosjekter og ha høye ambisjoner. Vi har ikke vært så flink å følge opp om vi har holdt dette løftet, men jeg synes fortsatt det er en god idé.

Det hender jeg besøker folk jeg ikke har besøkt før. Til og med uten at de har invitert meg. Det er ikke så vanlig, men heller ikke så dumt. Fra stuevinduet mitt kan jeg se noen utrolig flotte hus. Skal tro om de noen gang får besøk av andre enn sine rikeste venner eller familien? I det ene huset bor det en liten jente, det vet jeg. Hun er kanskje 7-8 år nå, og jeg snakket med henne for et par år siden. Hun er enebarn, foreldrene er veldig hyggelige og de bor i et kjempesvært hus. Jeg kunne kanskje besøke dem?

Carola Häggkvist fortalte at hennes far av og til gikk på alders- eller sykehjemmet og spurte hvem som ikke hadde fått besøk på lenge. Så gikk han og sang for de personene.

En gang, forteller Jesus, skal noen få høre disse ordene:
”For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.”

Anette Sagen sier at i skihopping er det ikke noe tema å snu. Hun er skihopper og burde vite hva hun snakker om. Når du står på toppen av skitårnet i Holmenkollen, forstår du at det ikke går an å snu hvis du har satt utfor. Men selve tanken på å sette utfor der, er vannvittig, spør du meg. Det må være om å gjøre å komme helskinnet ned; satse på hoppkanten, fly så langt du kan og lande på beina. Skrekk og gru!

Jeg tror kanskje at hvis man er veldig opptatt av sikkerhet, forsikringer, forutsigbarhet, er redd for å slå seg, redd for å såre andre eller liker seg best i sofaen, så hopper man ikke på ski. Man hopper kanskje ikke så mye i det hele tatt. Det finnes mennesker som er veldig kontrollerte. De har full kontroll på alt. Detaljene er på plass, lønn kommer hver måned, sparingen er under kontroll, ferien er planlagt, dobbel sikring på prevensjonsmidlene, pinkoder på det meste. Men så finnes det en rekke ting i livet vi ikke kan kontrollere. Skremmende mye egentlig. Bare det å bli født er jo utrolig dramatisk. Så det hele begynte med noe vi ikke kunne kontrollere, og det hele vil ende med noe vi ikke kan kontrollere.

Vi må bare stole på at det går bra. Det kan jo faktisk gå bra.

”Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.” sier Bibelen.

Jeg har satt utfor, og så kan jeg kjenne at jeg trekker meg litt noen ganger. Men jeg skjønner at det blir meningsløst. Det er bare å satse. Og så finnes det en tro som bærer.

Det er godt å gjøre noe. Det er en velsignelse å ha jobb. Noen har sagt at ledighet er roten til alt vondt. Ikke vet jeg, men jeg liker å jobbe, og har nok alltid jobbet, på en eller annen måte. Som 14-åring hadde jeg min første sommerjobb, og føler meg veldig gammel når jeg sier det. Men å ha sin første betalte, ansvarsfulle jobb i en alder av 14, er fint.

Vi hadde søskenbarntreff en gang og konkurrerte om hvem som hadde hatt den kjipeste sommerjobben. Det var mye rart vi hadde gjort. Hvis jeg ikke husker feil, var det en av mine kusiner som vant. Hun hadde sortert skruer en hel sommer. Å vaske rumper på gamlehjem eller stå i silo kunne ikke måle seg.

Jeg har en super jobb, men jeg kunne ikke gjort det jeg gjør i dag hvis jeg ikke hadde gjort mye annet før. Det er lærerikt å jobbe uansett hva du gjør.

En gang Jesus snakket om det å arbeide, sa han:
’Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere.’

Olav H. Hauge skrev et fint dikt om arbeidet, hverdagen og perspektivene:

Kvardag

Dei store stormane
har du attum deg.
Då spurde du ikkje
kvi du var til,
kvar du kom ifrå eller kvar du gjekk,
du berre var i stormen,
var i elden.
Men det gjeng an å leva
i kvardagen òg,
den grå stille dagen,
setja potetor, raka lauv,
og bera ris,
det er so mangt å tenkja på her i verdi,
eit manneliv strekk ikkje til.
Etter strævet kan du steikja flesk
og lese kinesiske vers.
Gamle Laertes skar klunger
og grov um fikentrei,
og let heltane slåst ved Troja.

Det ser ut til å være noe spesielt med brødre. Verdenslitteraturen og verdenshistorien, for den saks skyld, har mange historier om brødre. Det er noe med det. Enten er de venner eller så er de uvenner. Det er nok mange som er fullstendig likegyldige også, men det blir det ikke gode historier av.

Ta brødrene Løvehjerte eller brødrene Karamasov, tenk på Josef og brødrene hans eller Kain og Abel, eller se på ulike sportsgrener hvor brødre gjør det stort innenfor samme gren.

Marc Brown, suksessrik racerbilkjører sier det sånn:
«Sometimes being a brother is even better than being a superhero.»

Kong David, som var yngst av 8 brødre, sier det på denne måten:

Se, hvor godt og vakkert det er
når brødre bor fredelig sammen.
Det er som når kostbar olje på hodet
renner ned i skjegget,
renner ned i Arons skjegg
og over sømmen på hans kjortel.
Det er som når dugg fra Hermon
faller på Sion-fjellet.
For der skjenker Herren velsignelse
og liv for alle tider.

Det er litt fjernt det der med oljen og skjegget og sånt. Jeg tenker det er litt grisete, liksom. Men jeg skjønner at han synes det er stort, at det virkelig er noe å skrive hjem om. Jeg forstår at han egentlig roper over seg av begeistring for denne lykken det er når brødre bor fredelig sammen.

I oppveksten vil alle ha en storebror, både jenter og gutter. Tenk å ha en bror som kan banke opp de som ikke oppfører seg, som kan fikse sykkelen når den er punktert eller som bare kjenner de større ungdommene.

En bror kan gi trygghet. Han trenger ikke gjøre så mye.
Han trenger bare være – en bror.

Meg og en av mine brødre.