«For et genialt kattenavn! Hvem var det som kom på det?» Jeg måtte spørre min mor. «Nei, det var du, det.» Promus. Den første katten vi hadde, som jeg husker i alle fall. Katter liker mus, men det må ha vært tilfeldig at navnet ble sånn likevel. Mor sier hun aldri har hørt navnet verken før eller siden.

Et godt navn bør beskrive karakteren til den eller det man gir navn til. Det er ikke alltid så lett å treffe på små babyer, så derfor vandrer det voksne mennesker rundt med tildels tilfeldige og upassende navn, i hvertfall hvis du går til betydningen av navnet. Jeg skal ikke utlevere hvilket navn det var snakk om, men en bekjent hadde fått en sønn og en venn uttrykte at det navnevalget burde være grunn god nok for en bekymringsmelding til barnevernet. Men vi får håpe det går greit.

I Bibelen er navnene utrolig sentrale. Faktisk så viktige at enkelte personer får et ekstra navn ved viktige begivenheter, eller de rett og slett skifter navn. Det finnes flere eksempler. På samme måte har jeg skjønt at Guds navn er viktig. Det beskriver hvem han er, hva han vil og hva han kan. Her må man kunne hebraisk for å forstå rekkevidden og dybden av det som sies. Det er kanskje ikke mitt fagfelt, men et av navnene han presenterer seg med er Jehova-Rapha, som oversatt blir «Herren din lege».

«For jeg er Herren, din lege.» sa han til israelsfolket mens de var i ørkenen.

Det betyr at han er interessert i helsen vår, vil at vi skal være friske og er i stand til å hjelpe oss med det. Jesus demonstrerte dette med all mulig tydelighet da han gikk rundt og helbredet folk i øst og vest.

Jeg velger han herved til Første Fastlege.

Da vi var små var det mulig å gå på oppdagelsesreise. Alt var nytt. Vi hadde ikke så god oversikt på hva som fantes verken i naturen eller i verden ellers.

Så kom internett og mobiltelefonen, og det er nesten vanskelig å huske hvordan det var før det. Mens jeg før måtte gå på biblioteket eller ringe min far når jeg lurte på noe, kan jeg nå bare google. Og hvis jeg ikke finner veien, kan jeg bruke GPS.

Jeg har tenkt på Vasco da Gama siste døgnet. Han var en av de store oppdagelsesreisende fra Portugal. På 1400-tallet fostret de en hel gjeng med modige, dyktige sjøfarere. De kunne bygge skip og navigere etter stjernene. Vasco ledet en flåte på 4 skip som skulle forsøke å finne sjøveien til Inda. De visste ingenting, den gangen, om hva som skjedde på østsiden av Kapp det gode håp. Hvordan så det ut på den siden av Afrika? Ville det være mulig å seile til India? På vei sørover fra Sierra Leone satte han ny verdensrekord i å seile uten å se land; over 3 måneder. Ingen satelitt, ingen mobiltelefon, ingen kontakt, ingen land.  Vi får panikk hvis mobildekningen er nede i 2 timer.

Nå finnes det bilder av jorden, fra utsiden. Nå vet vi hvordan landene ser ut, hvor havstrømmene går og når stormene kommer. I dag sitter de og venter på en syklon i Australia.

Personlig gjør jeg mange oppdagelser i relasjoner med mennesker. Der finnes det skatter jeg ikke vet om, selv om jeg har googlet de eller kjent de i mange år.

Ordspråkene i Bibelen sier:
”Som dypt vann er tankene i mannens hjerte; den som er forstandig, kan øse av dem.”

Hvem vet hva som skjer når en runder Kapp det gode håp?

Han fant sjøveien til India.

Søren Kierkegaard var en av 1800-tallets store tenkere. I mye av det han skriver finner du uro og ingen fred. De filosofiske tankene går i ring, eller de ender i et intet. Og hvordan du enn snur på det, må du finne svaret selv. Han skriver om sin egen uro i livet:

”Jeg mangler overhovedet Taalmodighed til at leve. Jeg kan ikke see Græsset groe, men naar jeg ikke kan det, saa gider jeg slet ikke seet derpaa. Mine anskuelser ere flygtige Betragtninger af en ”fahrender Scholastiker”, der i største Hast styrter gjennem Livet. Man siger, vor Herre mætter Maven før Øinene; det kan jeg ikke mærke: mine Øine ere mætte og kjede af Alt, og dog hungrer jeg.”

Det finnes en fred som overgår all forstand. Jeg senser den noen ganger sterkere enn andre. Jeg husker blant annet en gang for mange år siden at jeg satt på en benk i Fjellveien i Bergen. Det var nok en periode hvor jeg hadde mange spørsmål og var usikker på fremtiden, for jeg husker bare den ubeskrivelige freden som kom over meg. Der satt jeg og så utover byen og kjente at jeg ikke hadde lyst å flytte meg en millimeter. Jeg vil beskrive det som en guddommelig opplevelse; Fred i hjertet, fred i tankene, fullstendig fravær av bekymring og uro.

Det finnes en enkel metode for å erfare det oftere. Det kalles bønn eller meditasjon og kan ha ulike uttrykk, men Paulus gir en tydelig forklaring på hva det bør inneholde:

 ”Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.”

Da kan til og med jeg se gresset gro.

Foto: Magnar Børnes, www.magnarbornes.com

Det er fascinerende å se hvordan ting utvikler seg når de vokser. Trær, barn eller organisasjoner, for eksempel. Noe av karakteren og egenskapene som var der i utgangspunktet ser ut til å prege individet eller organisasjonen videre uansett hvor mye utseendet og uttrykket endrer seg.

Når jeg nå treffer barndomsvenner som jeg ikke har sett på mange, mange år, tar det ca 1 minutt før ”alt er som før”. Og samtidig er det ingenting som er som før. Vi har levd forskjellige liv med forskjellige miljøer og folk rundt oss. Det meste er forskjellig, og likevel er vi de samme personene. Det er bare noe som er veldig kjent, og vi kjenner hverandre igjen. Vi har definitivt blitt voksnere. Men det er lett å snakke, eller vanskelig – sånn det var vanskelig før. Vi er de samme, selv om vi har skiftet fotballag, livssyn, blitt foreldre, blitt skilt eller reist verden rundt.

Jeg så et klipp på Youtube av en jente som foreldrene hadde tatt bilde av hver dag i 10 år siden hun var liten baby. Satt sammen til en snutt på ett og ett halvt minutt, kan vi se hvordan hun vokser og utvikler seg. Det slo meg at det var samme jenten. Det var samme øynene, samme utstrålingen, samme personen.

Når noe vokser og endrer seg til det ugjenkjennelige, er der likevel noe jeg kjenner igjen.

”Hva skal vi sammenligne Guds rike med?” sa Jesus, og fortsatte;
”Det er som sennepsfrøet. Når det legges i jorden, er det mindre enn noe annet frø i verden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle andre hagevekster og får så store grener at fuglene under himmelen kan bygge rede i skyggen mellom dem.”

Foto: Sverre H. Skilbreid

Jeg går ikke i en kirke. Kanskje er det verbalt flisespikkeri, men jeg vil altså heller si at jeg er en del av en kirke, og at jeg er med og bygger en kirke. Det er selvsagt mulig å gå i en kirke også; gå på besøk eller ha det som en god vane å gå regelmessig. Men for meg gir det mer mening å være involvert.

Tilhørighet i et fellesskap er viktig for de fleste av oss. Kanskje det er viktig for alle mennesker. Hvis man liker seg på Fotballpuben, så er det ikke bare fotballkampene på skjermen som frister. Det er ikke bare halvliteren heller. Det føler jeg meg ganske trygg på.

Livet handler om å leve sammen.

”Ingen lever for seg selv,” sa biskop Finn Wagle gjentatte ganger i talen til Märtha Louise og Ari Behn da de giftet seg i 2002. Han snakket om å leve for hverandre, for den andre.

Historisk sett har det vært mange måter å organisere det åndelig fellesskapet og gudstjenestene på. Vi har mange varianter i dag også. Det er helt OK. Bibelen sier ikke så mye spesifikt om ritualer, men den sier mye om hva som skal karakterisere menigheten og hva som er hensikten med det hele. Jeg har privilegiet at jeg kan velge et menighetsfellesskap som er moderne, fritt og nyskapende og samtidig solid forankret i sannheten med stor S. Der får jeg utfolde meg, gi av meg selv og bli utfordret, oppmuntret og inspirert av fellesskapet.

Paulus også snakker om ekteskapet og menigheten i en salig blanding:
’Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den,’

Det handler om mennesker. Det handler om Gud. Det handler om felleskap.

Jeg liker tanken.

Foto: Erlend Krumsvik, www.naturlegvis.no

Jeg blir sliten av ord noen ganger, og av at noen snakker for mye og for lenge. Kom til poenget, liksom. For hvis poenget er godt og budskapet fantastisk, kan man kanskje bruke mange ord. Men hvis det står noen der som bare snakker og snakker og har masse ord, ja, så blir det litt slitsomt. Med mindre det er ordkunstneri man holder på med. Det kan jo være underholdende i seg selv. En av mine nevøer lekte seg med ord en dag. De hadde vært på Teknisk Museum med barnehagen. ”Teknisk Museum. Museteknisk Um. Umeteknus Isk. Museum Teknisk.” Han snudde og vrengte ordene og stavelsene. Det er bare å ansette han i Språkrådet med en gang.

Ellers kan buzz words som synergi, fokus, vinn-vinn situasjon og quick-fix bli underholdende hvis man spiller bullshit bingo. Noen skal ha lekt seg med det på kjedelige møter. Det består av en matrise med ordene fordelt i rutene, og deretter sitter tilhørerne og krysser ut ord mens de hører på foredraget. En smule avslørende for foreleseren blir det jo når noen plutselig roper ”bingo”, med mindre det faktisk var en del av opplegget.

Folk har nok til alle tider blitt litt slitne av å høre på noen av de religiøse lederne. Det var slik på Jesu tid. Folket lengtet veldig etter Messias og de var trøtt av å være undertrykt og manipulert av både romerne og de religiøse lederne. Ord var det helt sikkert nok av den gangen også.

Markus forteller i Det nye testamentet:
’De kom til Kapernaum, og da det ble sabbat, gikk han inn i synagogen og lærte folket. De var slått av undring over hans lære, for han lærte med myndighet og ikke som de skriftlærde.’

Det finnes ord jeg ikke blir sliten av.

”Se på den reklameplakaten” sier min venn. Vi står på undergrunnsbanen i New York. ”Sånne ting kan vi ikke si i Norge.” De prangende ordene lyser mot oss. Vi er enig om at vi må bruke mer nøkterne ord i vår kultur. I alle fall om vi skulle oversette det direkte til norsk. En slik kommunikasjonsform fungerer dårlig i vårt marked.

Når jeg noen ganger blir provosert av amerikanernes store og ’glossy’ tilnærming til ting, så har jeg også reflektert litt over at de faktisk er ’oss’ bare etter noen generasjoner med velstand og store muligheter. De som emigrerte til Amerika var kanskje fattige, men de var fulle av håp, mot og overlevelsesinstinkt. De kom til et kontinent med store ressurser, og med mer eller mindre rettferdige metoder, skapte de seg en voldsom rikdom. Hva med oss i vår nasjon nå? Vi har hatt det ganske fett noen generasjoner nå. Har vi også blitt stor på det?

Men ordene kan jo likevel være riktige, men kanskje det er måten de blir sagt på som støter oss? For at jeg skal feste lit til ord og løfter som blir gitt, trenger jeg å tro på den som sier ordene. Jeg trenger å tro at vedkommende har makt til å gjennomføre det, har dekning for påstandene og kan dokumentere eller bevise ordene.

Hva hvis Gud sier noe? Det bør jeg ikke tvile på.

En dag møtte Jesus en kvinne som hadde vært krumbøyd og syk i 18 år:
’Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: ”Kvinne, du er løst fra sykdommen din.” Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og lovpriste Gud.’

Det kommer helt an på hvem som sier ordene.

For en skuffelse! Er det mulig? Han jobbet i 7 år for å tjene til livets opphold og vinne bruden han har sett seg ut. Jeg husker godt bibelhistorien jeg lærte som barn. Vi var dypt sjokkert over at Laban kunne gi Lea til Jakob, enda det var Rakel han ville ha og hadde jobbet for.

Skuffelsen var umulig å skjule:
Jakob sa til Laban: «Hva er det du har gjort mot meg? Det var jo for Rakel jeg tjente hos deg. Hvorfor har du sveket meg?»

Laban hadde en kulturell og rasjonell forklaring, men Jakob var skuffet langt inn i sjelen. Han får Rakel også, men må jobbe i 7 år til. Det ordnet seg på et vis.

Jeg har vært i nærheten av mange bruder; venninner, søstre og kusiner som har giftet seg. I tiden før bryllupet, la oss si 3 måneder før, er de tapt for verden. Du kan glemme å snakke med de, med mindre du er åpen for å diskutere bordkort, kjole, gjesteliste, brudebil, problemstillinger som bør håndteres før man gifter seg osv.

For å være ærlig synes jeg brudgommen er mer skvær i sin fokus. Han er opptatt av bruden. Ferdig arbeid. Desto større skuffelse for Jakob. Stakkars mann!

Jeg tror skuffelsen står i stil med forventningene. Jeg lurer på om det går an å lage en slags skala som sier noe om forventninger og oppfyllelse, eller manglende oppfyllelse.

Forventninger ligner på håp. Det er lov å ha forhåpninger. De har på en måte tre utfall: Man kan bli skuffet, de kan bli innfridd, eller man kan bli gledelig overrasket.

Jeg tror på en Gud som leverer over forventning. Skuffelser kan jeg takle, men det er godt å ha forventninger. Det gir håp. Og det er fantastisk å bli gledelig overrasket.

Oups! Jeg bremser rolig opp på det glatte føret. Foran oss ligger en halvstor rotveltet bjørk ut over veien, og en del stein har rast ut i veibanen. Vi kommer ikke forbi og stopper bilen. Fullstendig klar over at vi gjør jobben til Statens Vegvesen, går vi ut av bilen og begynner å lempe stein over autovernet. Det er ikke den mest trafikkerte veien, og med tanke på at vi snart er hjemme hos våre foreldre, er det bare å gjøre jobben. ”Nå kommer all treningen på SATS til nytte” ler vi mens vi knekker greiner på bjørken og klarer å dra den såpass til side at det blir greit å komme forbi. ”Vi kan jo ikke bare se bra ut. Vi må jo bruke det til noe også!” sier min søster.

”Rydd Herrens vei. Gjør hans stier rette.”

Ordene er hentet fra profetens Jesajas ord om døperen Johannes. Han skulle rydde og forberede veien slik at folk kunne ta i mot Jesus og hans budskap.

Mange ganger har jeg opplevd at Gud på forskjellige måter har bedt meg rydde i livet mitt. Der finnes steiner i veien. Det kan være snublesteiner for meg selv, men også hindringer for hans vilje eller tanker i livet mitt. Jeg kan fortelle konkrete eksempler på hvordan tanker eller forestillinger har hindret meg i å komme videre, hvordan det at jeg holder fast på noe har hindret meg i å ta i mot det som kommer fra himmelen.

”Bygg, ja bygg en kongsvei og rens den vel for stein.” sier Jesaja et annet sted.

På tide å flytte noen fjell.